Om å snu tankegangen, del 1
Det er så mye som skrives om planeten og fremtiden vår. Mange vil løse problemene med ny teknologi. Andre igjen vil løse dem ved å tvinge alle til å kutte alt forbruk, helst ved politisk lovgivning og med straff som virkemiddel. Det skorter faktisk ikke på (mer eller mindre) gode ideer. Vi er mennesker. Vi er utstyrt med hjerner som kan få til det mest utrolige om vi bare vil.
Men det er ikke så mange som har sett og forstått det egentlige problemet. Det grunnleggende, det som ligger under alt vi tenker og alt vi gjør med den fantastiske hjernen vi er utstyrt med fra naturens side. Det er kulturelt. Det er vårt kulturelle tankegods som har blitt kludret til. En del av dette kommer fra religionens påvirkning (selv om du kanskje ikke regner deg selv for spesielt religiøs), og en del av det kommer utenfra i form av påvirkning fra andre kulturer. Tenk Hollywood, for eksempel. Eller den boka du leste sist.
Det ligger alltid et verdigrunnlag under overflaten når noe formidles.
La oss ta religion først.
Vi er indoktrinert med at mennesket er naturens forvalter. Vi står på en måte over alt annet. Det var Adam som ga dyrene navn, for eksempel. Vi er ikke en del av skaperverket, vi står over det som en slags forhøyet skapning som kan skalte og valte akkurat som vi vil. Når kristendommen kom sigende inn over oss, fortrengte den en gammel spiritualitet som sa at mennesket er en del av alt som er. Den fortrengte synet på at naturen var besjelet med ånder, huldrefolk, alver og vetter. Den tok bort indianernes tankegods om Bror Bjørn og Moder Jord. Den tok vekk respekten for det som var levende. Dyr kommer ikke til himmelen – det dyriske er faktisk nærmere Satan selv enn Gud. Følgelig skal vi altså forsøke å strekke oss oppover og ut av våre naturlige behov. Vi må fjerne oss fra naturen for å bli mer guddommelige. Naturen demoniseres. Naturen må overvinnes.
Om du har dette i bakhodet neste gang du ser en film eller leser en bok, så vil du se hvordan dette tankegodset også gjentas og gjentas og gjentas i en selvforsterkende spiral i de kulturelle produktene vi tar inn.
Naturen har ingen egenverdi i vår nåværende kultur. Dukker den opp i en roman, er det ofte bare som en backdrop til den egentlige handlingen. Regnet som faller er ikke en del av noen større syklus av vannets ferd over og gjennom planeten. Det er isteden et vakkert bilde på hvor trist hovedpersonen er. Blomstene på enga er et bilde på kjærlighet og romantikk, det har ikke noe å gjøre med biene som får hele planeten til å fungere på grunn av dem.
Vi er rett og slett ulidelig selvsentrerte. Eller antroposentriske, som det heter på fagspråket. Vi får bare ikke nok av oss selv.
Vet du om en skjønnlitterær karakter som gjør noe som helst for planetens større gode istedenfor å bare forsyne seg av det som tilsynelatende bare blir servert? Har vi modellene som viser oss veien noe sted?
Alt dette koker ned til det jeg nevnte isted: Mennesket som naturens forvalter, som diktert av Gud Fader selv.
(Legg også merke til at Gud Fader er en transcendent skikkelse som befinner seg et sted langt der oppe i lufta. Hans motpol, den immanente Moder Jord (vi har egentlig mange jordgudinner; selv vår egen Tor med hammeren er sønn av Fjörgyn – som betyr nettopp Jord), har stort sett forsvunnet. Når hun dukker opp, er vi sinte på henne. Ofte fordi hun dristet seg til å gi oss menstruasjon.)
Vi bærer med oss mye tankegods som ikke akkurat er hensiktsmessig lenger. Det er ting i vår kultur som gjør at vi tenker som vi gjør. Som tillater at vi ødelegger planeten og dermed oss selv.
Hemmeligheten ligger dermed i å snu tankegangen. Det handler ikke bare om å tvinge seg selv til å gå til butikken og bare kjøpe økologisk potetgull istedenfor å kjøre og hamstre inn alt man har lyst på. Det handler om å finne tilbake til respekten, gleden, ydmykheten og takknemligheten vi pleide å føle for naturen den gang vi så henne som besjelet.
Det handler om å tillate at hun besjeles igjen. Vekke Moder Jord til live i minnet vårt og i tankene våre.
Det handler, helt ærlig, om å oppdra seg selv littegranne, istedenfor å oppføre seg som en bortskjemt liten dritunge.
Anbefalt lesning:
The Historical Roots of Our Ecologic Crisis, av Lynn White jr (en klassiker innen økolitteraturen)
Oppdag mer fra Skogfrue.no
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
3 kommentarer
Livet i Casa Didriksen
Kloke ord Ingrid, kloke ord..
Kjersti Holthe
Du skriver så vakkert ♥︎ Og selv om det du skriver her er ufattelig trist å tenke på, er jeg enig med deg hvilken retningen det har utviklet seg. Dessverre…
Lappeteppet/ Anja
Denne likte jeg!!!