Jeg sitter i stua og skriver litt. Det er fortsatt litt kaos rundt meg, og jeg trenger å rydde her i dag, men lyden av oppvaskmaskinen fra kjøkkenet er merkelig beroligende etter de siste ukers kaos. Og nå skal jeg fullstendig ignorere at jeg måtte ringe Viking på vei til en sommerferiehelg ved kysten, og at jeg nå er uten bil. Helt fullstendig ignorere det, faktisk. Ja! For kaoset lander nå. Nå kan ikke noe mer gå galt. Tror jeg. Jeg har også brukt de siste ukene på å rydde opp i businessen min. Du vet, jeg har jo denne enkeltpersonsbedriften hvor jeg bygger en inntekt online akkurat nå. Og…

Ja, kjære leser, du husker sikkert at jeg snakket om hvor stor pris jeg satt på fredeligheten? Og at jeg ønsket meg et kjøkken å elske? Gud bedre…. Både freden og kjøkkenet gikk åt skogen, for å si det sånn. Nå sitter jeg her med høyt blodsukkker, stress i kroppen og naboens gressklipper som gnåler i ørene mine i tillegg. Ikke før hadde jeg bestemt meg for å lage et kjøkken jeg kunne trives på, før ting begynte å falle fra hverandre. Altså, steikeovnen var allerede overmoden for utbytting, så den visste jeg om, men den samme helga jeg hadde tenkt å bytte ut den…. takket også oppvaskmaskinen for seg.…

Jeg har elsket Instagram, kjære leser. Og jeg har tilbrakt usannsynlig mye tid der de siste årene. Men frustrasjonen har også vært stigende en stund, og for et par år siden hadde jeg noen ranter her inne på bloggen. Jeg snakket om hvor monotont og ensformig Instagram hadde blitt etter at alle begynte å følge den samme oppskriften. Og jeg kom med noen tips til hvordan man kan markedsføre til sånne som meg. Til slutt bare ga jeg opp hele greia og tok en lang pause. Jeg gikk jo tilbake igjen til slutt. Jeg forfrisket opp algoritmen, ble kvitt de verste kontoene, ryddet opp og fant en fin nisje. Men…

Det skjer underlige ting når helsevesenet plutselig skjønner hva de skal gjøre med deg, kjære leser. Nå har jeg vært gjennom hele rundturen snart, og har gjort meg noen observasjoner av hvordan dette fungerer i de ulike nivåene. Og la meg si det sånn: Det er to forskjellige univers; Fastlege og ulne diagnoser i bunnsjiktet, og spesialisthelsetjenesten og konkrete og målbare diagnoser på toppen. For dette begynte jo sånn, der, for litt over 20 år siden. Ulne smerter, utmattelse, søvnløshet og stress i kroppen var det som først førte til sykemeldinger og til slutt det som da het attføring. I starten var også oppfølgingen relativt god. Jeg hadde en fastlege…

Det har visst gått et halvt år igjen, kjære leser, siden sist jeg skrev noe her inne. Livet skjedde, og jeg måtte ta ting helt med ro en stund. Kort oppsummert endte jeg opp med nyresvikt, sykehusinnleggelse, et par kirurgiske inngrep og nå dialyse tre ganger i uka. Det neste steget er å komme seg på ventelista for en donornyre og transplantasjon. Den «gode» nyheten er at 20 års kamp mot Nav nå er over. De har endelig vedtatt å gi meg 100% uføretrygd, og jeg er nå i en omstillingsfase rent økonomisk. Jeg hadde ingen inntekt i tiden før jeg ble syk, så jeg vil få minsteytelsen, men ironisk…