Det mest deprimerende avslaget

Som noen av dere vet (siden jeg har sagt det før), holder jeg på å søke ulike stipendiater for å sikre meg en doktorgrad. Jeg har jo en mastergrad fra før, som er mest mulig økologisk rettet, og verden trenger all den fagkompetansen den kan få innen øko-kultur.

Trodde jeg.

Men det siste avslaget jeg fikk, er det mest deprimerende ever. Ikke fordi det ble avslag, men på grunn av en kommentar i vurderingen.

Altså: De spurte etter en prosjektbeskrivelse i forbindelse med FNs mål om bærekraftig utdanning.

Jeg skrev en prosjektbeskrivelse som omhandler barnas animistiske syn på verden, og om hvordan synet på denne fasen har forandret seg siden jeg tok førskolelærerutdanningen min.

Den animistiske fasen er den fasen i 2-4-årsalderen hvor barna ser andre skapninger og ting som besjelet. Kanskje gresset får vondt når man tråkker på det, kanskje steinen er sliten etter å ha rullet så langt, eller kanskje bamsen savner deg når du er borte – sånne ting.

I den gamle læreboka mi står det at den animistiske fasen er en egoistisk fase alle barn går gjennom, frem til de lærer – eller blir lært av oss – at verden slett ikke har noen sjel. Akademikerne regnet fasen som egoistisk fordi barna tillegger dyr, insekter eller døde ting sine egne menneskelige egenskaper, følelser og motiver. De forstod det sånn at ungene ikke klarte å se forskjell på dem selv og … vel, ting, og at det dermed var egosentrisk å se menneskelige egenskaper der det ikke fantes noen.

Senere har akademia oppdaget at det finnes andre kulturer (noe nåtidens barnehager må forholde seg til) hvor animismen ikke er noe man vokser fra. Isteden vokser man videre inn i en moden form for animisme. Tenk indianerne og Bror Bjørn. Tenk samisk kultur og deres levende landskap.

Ja, OK, «oppdaget» var kanskje litt slemt sagt. Men tenk på hvordan hvite menn tidligere anså urfolks animisme for å være et uttrykk for uvitenhet, underutvikling og dermed underlegenhet i forhold til dem. Her går det nemlig en potensiell viktig parallell til relasjonen mellom barn og voksen.

Den hvite, propre akademiske tilnærmingen av animisme som fenomen måtte altså oppgraderes for å bli kulturelt spiselig. Nå ordlegger de seg helt annerledes når animismen beskrives i lærebøkene – men jeg tror ikke noen videreutdannelse innen natursyn og kulturformidling tilbys.

For kultur er jo faktisk noe som formidles, og de som formidler kultur til barn, er de samme som barna tilbringer store deler av tiden sin med. Hvordan barna møtes i sin animistiske fase, har formodentlig veldig mye å si for retningen barnas natursyn tar etterpå. Barna er jo nettopp skrudd sammen for å suge til seg kunnskap og forståelse av hvordan samfunnet fungerer.

Jeg synes absolutt de voksnes natursyn er noe å forske på, nettopp fordi vi lever i et stadig mer flerkulturelt samfunn og fordi planeten trenger at vi justerer vår antroposentriske – altså menneskesentrerte – kultur en smule. Det kan godt hende vi har mye å lære av andre kulturer når det kommer til å forholde seg på en OK måte til (resten av) naturen.

Jeg fikk avslag på søknaden. Det kan jeg leve med. Det kan godt hende den forskeren som vant racet til slutt har mye mer å bidra med mot FNs klimamål enn jeg har, og på enkelte måter er jeg glad for at det ikke ble meg.

Men.

Selv om dette begynner å bli noen måneder siden nå, tenker jeg fortsatt på en av kommentarene i vurderingen av mitt prosjekt:

… it is loaded with an assumption that would be better phrased as a question.

Jeg er ikke helt sikker på hvilken del av problemstillingen min som burde blitt stilt som et spørsmål og ikke fremsatt som en underliggende påstand, men det står i grunnen bare mellom tre mulige biter. Enten er det den biten om at voksne formidler kultur og natursyn til barna, den biten om at vi lever i et antroposentrisk samfunn… eller så er det den biten om at bit 1 og bit 2 har en sammenheng og at vi faktisk oppdrar ungene til den kulturen vi nå engang har.

Dette er den deprimerende tingen.

Om pedagogutdanningen ikke har forstått at voksne formidler kultur og natursyn gjennom måten de møter barna på, og syns at vi trenger mer forskning før vi kan gå videre til å finne ut hvordan vi legger til rette for en mer økologisk bærekraftig kultur, så har vi et problem.

Dette har vi ikke tid til å vente på. Hvis kultur, uavhengig av dens tilstand, ikke formidles av tidligere generasjoner til nye, så raser vel fort vekk hele samfunnsstrukturen sammen. Skal vi virkelig forske enda mer på dette før vi kan påstå det høyt i en akademisk tekst?

I så fall er jeg glad for at jeg stod hardt på barrikadene for å være hjemme med barn i min småbarnsmortid, og at hjemmeundervisning også er et mer og mer stuerent alternativ. Jeg er også glad for at jeg slipper å ta denne kampen i en akademisk posisjon.

Hvis ungen din kommer løpende full av begeistring til en barnehagevoksen med sine betraktninger om at naturen er levende og sjelfull, og der blir møtt av en litt overbærende latter og såkalt «veiledning» om hvordan verden virkelig henger sammen…

Hva da?

Antagelig finnes det generelt kompetente pedagoger der ute som evner å ta øyeblikket på kornet og villig går inn i det de kaller «åpen undring» sammen med barnet for å utforske naturen videre. Mange av dem er gode på det, heldigvis, selv om den økologiske kompetansen i seg selv kanskje ikke helt er på plass.

Men er det godt nok?

Vil vi ikke heller at ungene skal bli møtt med noen som forstår at de der og da, i alle de små undringsøyeblikkene, er med på å forme vår fremtidige kultur for natur?

Jeg tror faktisk ikke at de som gir dem kompetansen har forstått denne delen av mandatet sitt.

Det er kanskje en av årets mest skremmende oppdagelser så langt.