Notice: Function _load_textdomain_just_in_time was called incorrectly. Translation loading for the health-check domain was triggered too early. This is usually an indicator for some code in the plugin or theme running too early. Translations should be loaded at the init action or later. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 6.7.0.) in /customers/4/e/a/skogfrue.no/httpd.www/wp-includes/functions.php on line 6114 En Skogfrue blir konservativ: Om barnefattigdom - Skogfrue.no
Personlig økonomi

En Skogfrue blir konservativ: Om barnefattigdom

Jeg har alltid likt å tenke på meg selv som relativt liberal. Frihetskonseptet har alltid virket forlokkende på meg, og jeg har aldri med verken letthet eller velvilje tilpasset meg mengden om jeg på noen måte kunne slippe det. Det vet egentlig alle som kjenner meg i det virkelige livet, tror jeg (og jeg vet hvem av dere som ler høyt når dere leser dette).

Men nå sitter jeg altså her og vurderer…

Jeg vurderer å stemme KrF ved neste valg. Og jeg vurderer til og med å melde meg inn.

Hedningen vurderer å stemme KrF.

Det holder meg våken om nettene, for å si det sånn.

Men sånn er det.

Du skjønner det at liberale meg har blitt kastet ut i fattigdom. Ikke bare en gang. TRE ganger har drømmen bristet. Og nå begynner jeg etterhvert å ta tegninga: Velg dine menn med omhu. Selv om vi lever i 2018, har det fortsatt alt å si hvem du får barn sammen med. Få barn med en blakk fyr som er troende til å stikke (eller bli sammen med en etter at du har fått barn), og livet ditt er faktisk ødelagt om du ikke selv genererer relativt mye inntekt for egen maskin.

Her har du noen kalde fakta å tygge på:

Bufdir melder om at barn fra brutte samlivsforhold har fire ganger så høy risiko for å ende opp i barnefattigdom som barn med intakte familier:

Barn i familier med enslig forsørger, særlig kvinner, har større risiko for å vokse opp med lav inntekt. Barn som har opplevd et samlivsbrudd mellom foreldrene, har fire ganger så stor sannsynlighet for å havne i lavinntektsgruppen, sammenlignet med barn som ikke har det. Foreldrenes samlivsbrudd kan dermed bli en vei inn i fattigdom. KILDE

 

Bufdir meldte også i 2013 om at lavinntekt ikke nødvendigvis bare rammer de arbeidsledige:

En enslig forsørger med to barn har inntekt under lavinntektsgrensen hvis inntekt etter skatt er 321 000 kroner per år eller mindre. KILDE

 

Hvis man betaler 30% skatt, så må man altså ha en årsinntekt på ca 470 000 kroner eller mer i 2013-penger for å ikke havne under fattigdomsgrensa om man forsørger to barn.

Det betyr at de fleste jeg kjenner her i området ville vært fattige om de ble enslige. Her jobbes det for det meste i barnehager, i frisørsalonger, på eldresenter og i klesbutikker, og godt betalte jobber er vanskelige å finne. Det hjelper aldeles ikke å «stå opp om morran» – for pengene du tjener i en vanlig 100% stilling er jo slett ikke nok. Ikke hjelper det med fler lavtlønns-arbeidsplasser heller, annet enn at det får tallene til Nav til å se litt bedre ut.

Kjøpe deg ditt eget bosted når du er alene med barn som er oppført på deg? Det kan du bare glemme med en gang. Ungene regnes som en så stor og varig utgift i budsjettet ditt at banken ikke gir deg lån på en normal inntekt. En av de tingene man er bekymret for med fattige barn, er at de kan bli tvunget til å flytte hit og dit fordi leiekontrakter opphører eller standarden på boligen er for dårlig. Da må ungene kanskje begynne på nytt i nye nabolag og på nye skoler, og rekker aldri å få et solid fotfeste noe sted.

(Selv rakk jeg å bo i den første leiligheten jeg leide som alenemor i 7 måneder før jeg ble sparka ut igjen fordi den brått skulle selges.)

Virkemidler diskuteres ganske ofte. Det er bare det at virkemidlene i stor grad går ut på å gjøre institusjoner som barnehage og SFO billigere, ikke å gjøre familien sterkere sånn at brudd kan unngås i utgangspunktet. De stakkars feministene setter jo medisinen aldeles i vrangstrupen når noen nevner kontantstøtte, for eksempel, selv om nettopp økonomi ofte nevnes som en sterk medvirkende faktor til samlivsbrudd. Mentaliteten hos mange ser også ut til å være at alenemødre har det skikkelig fett, så man kan aldeles uten dårlig samvittighet dumpe eksen på trappa til Nav når man bare ikke gidder dette forholdgreiene lenger.

(Du får 4000 kroner i bot om du dumper en katt på trappa til dyrebeskyttelsen, forresten. Uten sammenligning forøvrig.)

Sannheten er at nei, det er slett ikke «skikkelig fett». Du får kanskje overgangsstønad i opp til tre år, eller frem til yngstemann fyller 8 år. Men du får den bare en gang. Om du går inn i et nytt forhold, og det også ryker, får du bare hjelp lenge nok til å få ungen i barnehagen. Forholdet ditt bør egentlig helst ryke før yngstemann fyller 5. Vent for guds skyld ikke til han er 8 år om du ser at det synger på siste verset, for da får du ikke ei krone i overgangsstønad!

Og så får du dobbel barnetrygd frem til barnet fyller 18, om du er enslig forsørger. Den er som kjent ikke spesielt høy, og beskytter ikke nevneverdig mye mot fattigdom om du skulle være så uheldig å være hjelpepleier i full jobb når du blir alene med tre barn.

Gratis barnehage? Jada, fint. SFO er også greit, selv om det bare varer frem til ungen går i fjerdeklasse. Men 10-åringen som er for gammel til å utløse overgangsstønad burde da faen hente meg ikke være nødt til å komme hjem til tomt hus og se på TV alene frem til mamma kommer hjem fra kveldsvakt.

De fattige er ikke nødvendigvis lenger de vi er vant til å tenke på som de dårligste stilte av oss. Mange av dem er helt vanlige, hardtarbeidende mennesker som rett og slett bare har et havarert forhold eller et tragisk dødsfall bak seg.

Det er unge gutter som ikke får sove fordi de er redde for at familien må flytte nok en gang, som ser regningsbunken vokse ut av skuffen på kjøkkenet. Det er den enslige faren som jobber skift og vet at datteren må legge seg selv. Han som ønsker mer enn noe å kjøpe sykkel til henne i bursdagsgave. Og datteren som fastholder at hun ikke vil ha noe selskap. Hun orker ikke uttrykket til pappa når han svarer at de ikke har råd. Ungdom med atferdsvansker – eller ungdom som har all grunn til å være forbanna. KILDE

 

Jeg tror vi trenger en «Før du går»-kampanje, hvor foreldre orienteres om de økonomiske konsekvensene for barna om de går fra hverandre. Hvis de skjønner at risikoen for at ungene da vokser opp i fattigdom er ganske stor, så ville kanskje i alle fall noen av dem jobbet litt hardere for at familien skulle fungere.

Vi trenger definitivt at regjeringen begynner å sende ressurser inn i familiene mens de ennå er intakte, i form av økonomisk støtte og samlivsveiledning utover den ene obligatoriske timen man får når det allerede er for seint og barna skal fordeles. Det er nemlig også sånn at par med høy utdanning (og dermed antagelig høyere inntekt) sjeldnere går fra hverandre. Pengeproblemer er en massiv belastning som fort blir en nedadgående spiral. Det er vanskelig å komme ut av den når det først begynner å gå galt.

Og jeg tror også, for å være helt ærlig, at vi trenger at folk vokser til helvete opp og begynner å ta litt bedre ansvar for familiene sine. Noen av bruddene er helt på sin plass – vold hører for eksempel ikke hjemme noe steder i et forhold, og spesielt ikke om det også er barn tilstede som utsettes for det. Men «vi vokste bare fra hverandre» og «det er på tide å realisere seg selv» – det tror jeg bare bør utgå.

For vi har faktisk over 100 000 barn i Norge som lever i fattigdom. Det er altfor mange.


Oppdag mer fra Skogfrue.no

Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.

2 kommentarer

  • Lappeteppet/ Anja

    Jeg har enda til gode å møte noen som mente det var lett å gå. Meg inkludert. Men ikke pokker om jeg, eller andre, skal bli i et ekteskap fordi man ikke får nok penger etterpå. Da er jeg mer for at man behovsprøver barnetrygd og finner andre løsninger som funker. Tvangsekteskap klinger ikke godt i mine ører.

    Når det er snakk om de med høy lønn tror jeg at fallhøyden er høyere jo mer du tjener. De skal jo være vellykket, lykkelige og perfekte. Fasaden er fin, men jeg tror ikke de er lykkeligere. De har bare mer penger.

    • Skogfrue

      Jeg trodde også det. At de folka ikke finnes. Men tro meg, det gjør de. Det er drøssevis av dem som aldri var helt sikker på dette familiegreiene i utgangspunktet, og som 5 år seinere finner ut at de egentlig bare har mest lyst til å tenke på seg selv. Da koster de Staten inntil omlag 850 000 kroner hver i stønader og dobbel barnetrygd etterpå, hvis de gikk tidlig nok til at overgangsstønaden utløses for fulle tre år.

      Jeg hadde mye heller sett at vi brukte de pengene på etterlatte og voldsofre som faktisk MÅ ut av forholdet og ikke har noe valg, og så gitt dem en mye større sum enn de får i dag, enn på å reparere skaden etter folk som bare ikke gadd å ta ansvar i utgangspunktet. Ingen tvinger noen til å flytte sammen eller gifte seg og få barn.