Far from the madding crowd… eller fra instagramstresset, om du vil!

Jeg har elsket Instagram, kjære leser. Og jeg har tilbrakt usannsynlig mye tid der de siste årene. Men frustrasjonen har også vært stigende en stund, og for et par år siden hadde jeg noen ranter her inne på bloggen. Jeg snakket om hvor monotont og ensformig Instagram hadde blitt etter at alle begynte å følge den samme oppskriften. Og jeg kom med noen tips til hvordan man kan markedsføre til sånne som meg. Til slutt bare ga jeg opp hele greia og tok en lang pause.

Jeg gikk jo tilbake igjen til slutt. Jeg forfrisket opp algoritmen, ble kvitt de verste kontoene, ryddet opp og fant en fin nisje. Men så kræsjet den også, på sett og vis. Matfolka gikk fra å gi gode oppskrifter til å fortelle verden om all den farlige maten som står i matbutikken og hvor skadelig det er for barn å spise iskrem på 17. mai. Egenomsorgsfolka gikk fra treningstips til å snakke til følgerne sine som om de var psykiatriske tilfeller som bare kunne reddes ved å melde seg på et av kursene deres.

Og så skjedde krigen, på toppen av det hele, der alle bare bestemte seg for å fylle den fineste og mest inspirerende plattformen med elendighet – og dermed tok de jo også livet av det siste lille positive vi hadde gående en stund.

Det ser ut som om entropien bare er et faktum på Instagram, nesten uansett hva man gjør. Det er liksom dømt til å ende i kaos så lenge algoritmen baserer seg på engasjement og folk engasjerer seg mest i det som er negativt.

Og i tillegg, kjære leser, hadde jeg noen samtaler som forstyrret meg mer og mer etter hvert som jeg tenkte på det. Det viser seg at noen av de som poster det mest interessante innholdet, gjør det på Instagram fordi de der kan blokkere alle de kjenner i det virkelige livet. Først tenkte jeg at jaja, det kan man jo, men så ble det mer og mer et spørsmål om autentisitet. Man tror man kjenner noen, men det er en falsk versjon som er designet for å oppnå et mål og som de ikke vil at andre skal vite om i det virkelige livet.

Litt som klovner, med klovnesminke som skjuler hvem de egentlig er. Det er en rolle de spiller.

Og siden sosiale medier handler om nettopp det sosiale, så blir det veldig vanskelig å forholde seg til noen som helst bare vil være en karikatur av seg selv mens de håper at de ikke blir avslørt.

Jeg har grublet lenge over hva jeg skal gjøre med dette. For jeg liker jo uttrykket der inne, jeg liker å lage reels og dele ting på story og så videre. Jeg bare får ikke algoritmen til å fungere lenger, og det føles veldig sammentrengt og trangt når alle først skal gjøre det samme og så prøve å skille seg ut ved å bli mer og mer radikale.

Den første løsningen var å gå mer og mer over til min offentlige konto på Snapchat, hvor alt føles veldig mye mer åpent og avslappet.

Og så, kjære leser, er vi her. Inne på mitt eget domene, på min egen blogg, hvor ingenting annet skjer enn det jeg lar være her. Langt borte fra alt bråket, langt borte fra algoritmer og varsler og behov for å bli sett i mengden.

Jeg savner den tida hvor blogg var det vi holdt på med. Jeg savner roen i det. Hvordan vi måtte surfe rundt selv for å besøke hverandre i fred og ro, og brukte tid på hvert enkelt sted. Hvordan vi både samarbeidet og var egne individer med egne særtrekk samtidig. Det var ingen trending audio å følge, vi var frie til å bare skape våre egne univers på en helt annen måte enn vi er nå. Vi hadde husmødre, vi hadde samfunnsdebattanter, vi hadde hageentusiaster, og ingen algoritme som kjørte oss inn i et spor så fort vi fikk øyekontakt med noen av dem.

Det er litt det jeg gjenskaper for meg selv, her jeg sitter og skriver. Tidene har riktignok forandret seg, og google sender ikke lenger like mye trafikk, men for meg er det verdt det likevel. Jeg har fått flere fine kommentarer etter at jeg begynte å blogge igjen enn jeg pleier å få i sosiale medier, og jeg har en helt annen ro når jeg setter meg foran skjermen og begynner å skrive. Det er noe jeg ser frem til fra jeg står opp om morgenen, og det er noe som beriker livet mitt.

Det er så fredelig.

Ingen forstyrrer meg. Det kommer ikke til å lyse noen nye hjerter mot meg mens jeg skriver her inne, og det er ingen som skal selge meg et kurs som redder sjelen min fra seg selv så fort jeg trykker «publiser». Og jeg håper du har samme opplevelsen, kjære leser, selv om jeg også av og til vil promotere ting her inne.

Hva jeg gjør med Instagram? Tja.

Jeg har ikke lyst til å forlate plattformen helt, så jeg tror den blir mer prosjektbasert fremover. Instagram elsker at man bare holder seg til ett bestemt tema, og da må man på en måte velge et om man skal ha noe håp om å nå ut til folk.

Og mitt prosjekt her hjemme for tida, kjære leser, er å lære å elske kjøkkenet mitt. Jeg må få det til å funke sånn at jeg kan trives der inne og like å lage sunn og næringsrik mat, og da må det noen justeringer til. I tillegg har jeg, etter flere år som evig student og/eller alenemor på AAP, lært meg noen triks for å få husholdningen til å gå rundt.

Det kan bli et fint instagramprosjekt, tenker jeg. Du kan følge meg her om du ikke allerede gjør det.

Og så blir den mer random hverdagen delt på Snapchat, mens jeg skriver de lengre tekstene her på bloggen.

Da er alt som det skal være i mitt univers.

PS! Boka, kjære leser, er en av de tidløse britiske klassikerne. Og den ligger gratis som ebok, så det er bare å hente den her. Du trenger ikke engang et lesebrett for å lese den, for du kan laste ned Kindleappen gratis. 🥰