Helsesystemets små ufyseligheter
Av og til er det en ulempe å ha studert maktstrukturer, kulturer og paradigmer. Man ser plutselig ting ingen andre har lagt merke til, og blir som oftest møtt med uvitenhet om man stiller spørsmål om visse ting eller utfordrer status quo litt.
Sånn som meg i helga.
De ville legge meg inn på sykehuset igjen, kjære leser. Som om blodforgiftning og clostridiuminfeksjon ikke var nok, fikk jeg også vann i lungene og har vært ute av spill på grunn av det en stund. Men alt i alt konkluderte jeg med at jeg har det bedre hjemme, og valgte å takke nei til innleggelse. Sykehus er jo ikke noe bra sted for meg å være på. Og jeg tror, med hånden på hjertet, at jeg blir fortere frisk hjemme.
Mitt avslag skulle vise seg å bli forferdelig problematisk for legene.
Altså. Jeg ble anbefalt å dra på akuttmottaket en tur for å få tatt noen målinger, så jeg dro selvfølgelig dit. Oksygenmetningen min var på 100 (bedre blir det jo ikke), og EKG viste ingen tegn til trøbbel. Da stresser ikke jeg med noe heller, og var veldig klar for å dra hjem igjen til middag.
Men så kommer denne legen inn og sier at de legger meg inn for observasjon.
Nei, sa jeg.
Nei?? sa hun forvirret.
Nei, sa jeg igjen.
Oi, da må jeg hente min overordnede, sa hun, og piltret ut.
Tilbake kom de to, og forvirringen kom nå i stereo. De konkluderte med at da måtte de snakke med overlegen, og forsvant ut igjen, begge to.
Da de kom tilbake, kom de tilbake med den kunnskapen jeg allerede hadde: Jeg er et fritt menneske og velger selvsagt selv hva jeg gjør. Så jeg ba dem ringe taxi for meg, og dro hjem.
Et par dager etter, på dialysen, gjentok det samme seg. Det kom inn en lege og ville legge meg inn. Det tok tre-fire flere nei’er til fra meg før det endelig sank inn og det ble kokt sammen en alternativ behandlingsplan basert på at jeg var hjemme.
Det er som om legene aldri har måttet forholde seg til at pasientene har egne meninger og prioriteringer, og er vant til at alle bare hopper når de sier hopp. At de faktisk bare kan kjøre i gang uten samtykke.
Det er i grunnen ganske ufyselig.
De tror de har en autoritet de slett ikke har, og aner ikke hva de skal gjøre med det om den utfordres litt.
Da jeg kom hjem den dagen, begynte jeg å se nærmere på dette fenomenet. Det finnes noe som heter Pasient- og brukerrettighetsloven, og jeg tenker at mange av dem jeg har møtt i det siste kunne hatt bruk for å lese gjennom den igjen.
For der står det jo veldig klart:
Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.
Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.
Helt grei skuring, det. Eller burde vært. Du har all rett til å si nei så lenge du er myndig og ved dine fulle fem, og prosedyre da er kun for legen å forklare innholdet i det du takker nei til slik at du kan ta et godt informert valg. Og videre kan du trekke deg når som helst – det vil si at om du lar deg bli innlagt, kan du likevel bare vandre ut derfra igjen når det måtte passe deg. Etter at du har blitt informert om konsekvensene, selvsagt, du trenger ikke å gjøre noe dumt selv om du KAN.
Og videre:
Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger.
Lovverket stadfester faktisk med dette at DU til syvende og sist er autoriteten når det kommer til helsehjelp her, ikke legen. Legen kan bare komme med et faglig begrunnet råd og tilbud om behandling, og så er det opp til deg om du takker ja eller nei til det.
Jeg trodde dette var common knowledge i et land som Norge, men legenes forvirring ga meg en litt icky følelse på det.
Dette er rett og slett en stygg ukultur i hele helsevesenet.
Antagelig henger denne falske troen på egen autoritet igjen etter tidligere tider hvor helsevesen og presteskap var en og samme ting, og du ble en utstøtt fra hele samfunnet om du trosset Kirken. Det kan egentlig ikke være noen annen forklaring, for loven er som sagt krystallklar på dette.
Legg merke til ordlyden i det de sier når du snakker med dem. Bruker de ord som «vi legger deg inn» eller «disse medisinene må du ta», så er de nok litt ute å kjøre med autoriteten sin.
Oppdag mer fra Skogfrue.no
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
