Huldrelivet i mars

Enda en måned er over.

Enda en måned hvor jeg ikke på noen måte har reddet verden. Eller meg selv, for den del.

I alle fall ikke i konkret og praktisk forstand. Utover at jeg postet et innlegg om hvordan du kan lage badesalt. Og at vårjevndøgn er noe å feire. Det teller kanskje litt. Type mini-mikroskopisk.

Jeg har bevisst latt være å endre vaner og gjøremål denne måneden. Delvis er det fordi jeg kinket nakken og måtte ta ting med ro en stund, men det viktigste er likevel dette:

Vi kan prøve å forandre vanene våre så mye vi vil, men det vil ikke vare likevel om det ikke er et grunnleggende, dyptliggende rotsystem av støttende overbevisninger der.

Trossystemet ditt må funke.

Verdiene dine må ligge dypere enn et ønske om å imitere hva du så på Instagram forrige uke.

Det er en stund siden jeg tok et bevisst valg om å være paganist nå. Det er ganske nøyaktig 20 år siden i disse dager, om ikke hukommelsen svikter meg fullstendig. Men jeg husker at det var en fascinerende prosess. Jeg husker jeg oppdaget at jeg ubevisst trodde på ting jeg ikke trodde på lenger, og at det fantes rester av et gammelt trossystem jeg ikke lenger bekjente meg til.

Jeg husker for eksempel at jeg trodde at mørket betydde noe dårlig, og at lyset betydde noe godt. Og at alle symbolene jeg var vant til å tolke og forstå, nå fikk en helt annen dimensjon for meg. At jeg levde i en verden som ligger mellom det alle tror på, og det jeg egentlig tror på. At jeg måtte snakke to språk. Man kan ikke analysere et dikt på litteratureksamen og bruke paganistisk symbolikk uten å være klar over at man gjør det, at det skiller seg ut og kanskje til og med at det står i direkte motsetning til den symbolikken som brukes i et post-kristent samfunn. Man kan ikke sitte på en ex-phil-forelesning og mene at mennesket ikke er overlegent alt annet heller, viste det seg.

Det finnes forskjeller.

Og disse forskjellene i hvordan man tenker, har en virkelig stor påvirkning på hvordan vi snakker og handler i forhold til naturen og andre mennesker.

Som jeg skrev i et tidligere innlegg: alt handler om tankemønsteret.

Så selv om jeg har vært relativ passiv i måneden som gikk, og ikke har så mange instagrambilder å vise bort av konkrete ting jeg har gjort, har det skjedd mye på et dypere nivå.

Jeg har meditert, kjøpt meg noen nye bøker og begynt å oppgradere mitt eget trossystem igjen. Min personlige tro har endret seg en god del siden første gang jeg satt mine sarte føtter i paganismen. Sjargongen og diskursen har også endret seg – mye takket være sosiale medier og en mer åpen debatt. Noe av det er til det bedre, noe av det er kanskje ikke fullt så bra.

Men det aller viktigste er at det har blitt så mye enklere å finne inspirasjon og informasjon. Det er lettere å holde noe opp mot lyset i sjelen din og se om dette er sant for deg eller ikke – der du for 20 år siden kanskje bare hadde tilgang på EN bok av EN forfatter i lange tider om gangen, har du nå bortimot full tilgang på alt som er skrevet på alle språk,og 500 youtubekontoer du kan følge. Det er mer å navigere i. Og du må ha en kraftig og god forbindelse til din egen sannhet for å klare å navigere i det. Men om det først er på plass..? Da er det en ny verden.

Og vi trenger en ny verden.

Helt desperat.

I mine «gamle dager» het det seg at man ikke misjonerte i paganismen. At hver sjel hadde sin vei å gå, og at dette skulle respekteres over alt annet. Jeg har ikke tenkt å begynne med misjonering nå heller, men minst én ting har forandret seg på disse 20 årene: vi er mye mer klar over miljøutfordringene nå. Og siden paganismen er en naturreligion (eller, det er en paraplybetegnelse på mange naturreligioner), så føler jeg at det er på tide å dele kjærligheten og respekten for naturen, også på et spirituelt plan. Dogmet om at «alle har sin vei å gå» funker ikke lenger når en stor del av befolkningen ødelegger planeten fordi de tror på noe de ikke nødvendigvis tror på engang. Da er det for mye som står på spill. Da er det på tide å formidle at det finnes en annen måte å leve på, og at denne livsstilen handler om så mye mer enn å droppe plastposen for handlenettet.

Min oppgave nå blir dermed å få min egen tro på plass. Finne frem til en spirituell praksis som fungerer i hverdagen min, og som samtidig reflekterer det jeg tror på fremfor å være oppgulp fra noen andre. Bygge alt sammen fra rotsystemet og opp, for min egen del, sånn at jeg kanskje også kan inspirere andre til å finne sin grønne, rike spiritualitet, om plasten i havet ikke gir motivasjon nok til å ta grønne valg. Det er mitt store, hårete mål, i alle fall.

De mest leste innleggene i mars, var:

Månen og kvinnens syklus

Enkel oppskrift på hjemmelaget deodorant (diy)

Vi trenger å finne opp en ny menneskerase

Om å snu tankegangen, del 1

Veien mot en grønnere verden