Hva lærer vi ungene?
Tanken er ikke til å unngå lenger. Kloden er i ferd med å forandre seg. Ikke bare vil fremtiden se helt annerledes ut med tanke på arbeidsmarkedet, men selve grunnlaget vil være endret. Når huldreungen min er like gammel som jeg er nå, vil det være 9 milliarder mennesker på planeten. Kloden vil være varmere. Vi er kanskje det siste landet som har rent drikkevann.
Den verdenen hun skal leve i, og ha voksenansvar i, er en helt annen verden enn den jeg lever i nå.
Det skremmer meg.
For hvis vi skal ta dette på alvor, hvis vi skal gjøre noe mer enn å nikke og jatte med når vi hører klimanyhetene, så må vi også handle deretter nå. Hvis vi skal ta innover oss det Greta Thunberg sier – at ungdommene kanskje ikke har noen OK fremtid – så må vi som foreldre også begynne å planlegge for det.
Vår største oppgave som foreldre er jo nettopp å forberede barna på den virkelige verden som venter dem. Før var det enkelt, fordi verden var relativ uforandret for de som kom etter. Men som første generasjon foreldre må vi faktisk forberede ungene på en fremtid vi ikke aner noe som helst om, utover at det kan bli skikkelig ille. Vi må lære dem det vi tror de kommer til å trenge, sånn at de ikke bare skal stå der med mobilen i handa og ikke skjønne hva man gjør med verden om man ikke kan swipe og scrolle den vekk.
Hvilke skills vil man trenge i 2050?
Det er det jeg spør meg selv om. For det er det som bør inn i hverdagen allerede nå, i en eller annen form.
Jeg kunne lært henne å dyrke mat. Men i en verden hvor tørken råder og ingenting gror, så er det fåfengt. Jeg aner ikke hva som vil gro her. Fiske? Havet er fullt av plast. Tørken senker vannstanden sånn at fiskerognen blir liggende på land og tørker ut i ferskvannselvene. Jakte? Det er ikke nok elg i verden til å mette 9 milliarder mennesker. Det ser faen ikke lyst ut.
Det er umulig å vite hvordan det blir. Sier jeg til meg selv, mens de fleste viterne sier at sannsynligheten er stor for at det blir matmangel. Og jeg vil jo helst ikke tenke på det. Jeg vil helst tenke at dette bare er plottet til en middels dårlig film, eller clickbait-overskrifter i nyhetene. Fake news.
Men kan jeg, som har ansvaret for en 11åring i 2019, tillate meg selv å tenke det? Mens hun selv streiker for klimaet?
Jeg kan jo ikke det.
Jeg har ingen svar. Jeg vet fortsatt ikke hva hun vil trenge av skills. Jeg kan ikke lære henne hvordan hun navigerer fremtiden.
Men det jeg kan gjøre, er å dyrke frem i henne de underliggende tingene hun vil trenge. Hun vil trenge kreativitet. Hun vil trenge problemløsning. Hun vil trenge å se mulighetene der andre ser søppel. Hun vil trenge en indre resiliens, en drivkraft og en styrke til å stå i tider med få ressurser.
Av og til er jeg sjeleglad for at verden har plassert meg på Navs minsteytelse. Jeg, som alenemor, lever nå på under 20k utbetalt i måneden. For henne er det bare halve livet i fattigdom – hun har en far og en utvidet familie som gir henne alt hun trenger, og hun har mer på kontoen sin enn jeg har. Men likevel får hun et forhold til det å leve vilt lykkelig for lite penger og med få ressurser. Hun får det fra meg. Nøysomhet er allerede kodet inn i henne.
Og selv om det er jeg som sees på som «uheldigheten» her, i og med at jeg har havnet helt på bunnen av inntektsstigen, er det jo jeg som representerer den reelle fremtiden slik den ser ut nå. Planeten vil nemlig kreve at Norges befolkning går ned på en fjerdedel av sitt nåværende forbruk. Vårt planetbudsjett for hele 2018 var brukt opp allerede 14. april. Det er ingenting som tyder på at overtrekket kom seinere i år. Vi er allerede på minus for 2019.
Det er som om du skulle levd på kredittkortet fra og med en uke etter at du fikk utbetalt lønn.
Det går jo ikke.
Så kanskje det er det beste stedet å begynne, da. Kutte forbruket med alt hva det medfører. Reparere klær istedenfor å kjøpe nye. Låne bøker på biblioteket istedenfor å bruke penger på det. Velge sykkel fremfor bil der det er mulig, velge tog fremfor buss der man kan. Ha en god plan for måltider og kjøleskap, sånn at man aldri kaster mat. Alt dette her blir jo vaner ungene får med seg når de etterhvert skal styre sine egne liv. De tilpasses det som blir en normal hverdag i fremtiden, og får i det aller minste med seg noen av redskapene de vil trenge.
La ungene observere hva du gjør. La dem se deg med nål og tråd når det går hull på ei bukse. Ta dem med på måltidsplanleggingen, og sett de økonomiske rammene på en fjerdedel av nåværende forbruk på normal inntekt – eller jobb deg gradvis ned mot det. Pengene kan du alltids spare så du kan investere i eiendom senere. Det slår ihvertfall enda et par nye sko du ikke bruker.
Så, hva gjør du allerede i dag som du kan bygge på?
Og hva er det neste steg for deg?
Hva lærer du ungene?
Oppdag mer fra Skogfrue.no
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
2 kommentarer
Nann K
Jeg kjøper nesten aldri klær, verken til meg eller pjokken. Vi arver og gir videre, vi er ingen shoppere og ikke veldig materalistiske .. og er opptatt av miljøet, rydder strender, rydder etter oss og sorterer søppel. Vi dyrker, fisker og kaster minimalt med mat. Vi er bevisste, men jeg har vært i andre deler av verden hvor de kastet søpla over gjerdet, hvor vi kunne tegne på en nedstøvet kropp på slutten av dagen og jeg forstår hvorfor mange asiatere går med munnbind.. så sorry, jeg tror vi må ha drahjelp om vi skal få reddet verden mht miljø. Klarer vi å få med de land som produserer mer enn oss, så snur håpet mitt … Vi er få , de er mange. Vi er små, de er store ..
Skogfrue
Og likevel må vi, hvis vi har litt vett i hodet, oppdra ungene til å klare seg. Hvordan?