Hva skjedde egentlig med ungdommene våre?

Det er ikke til å stikke under stol lenger at ungdommene våre har store problemer. Noe har skjedd, og vi ser det på alle fronter nå. Utdanningsforbundet anslår at ca 10 000 skoleelever har skolevegring, og at dette tallet også er stadig økende. Samtidig jamrer Arbeiderpartiet over antall unge mennesker som går over fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd. Arbeidsgiverne, på sin side, klager over at de unge som nå engang er i jobb, er vanskeligere å lede enn tidligere generasjoner.

Sist, men slett ikke minst: TV2 har akkurat satt fokus på problematikken rundt ungdommenes helsetilstand. «Aldri før har norske sykehus tatt imot så mange barn og unge med uforklarlige symptomer», sier de i serien Uten synlige tegn.

Er det lov å si at dette er fullstendig krise nå?

Noe har skjedd. Og teoriene er mange.

Noen peker på pandemien, og tenker at nedstengningen utløste en bølge av psykiske problemer.

Andre, helst i kommentarfeltene, er av den oppfatning at vaksinene kan ha trigget mental og fysisk sykdom, og at det er dette vi ser konsekvensene av nå.

Atter andre snakker om skjermbruk og bruk av sosiale medier.

Og utdanningsinstitusjonene har begynt å se på hvordan skolen strukturelt har forandret seg fra en fellesskapsskole til å bli mer økonomisk styrt, og hvordan effektivisering og målbare resultater har fått større fokus enn å gi elevene den tryggheten de trenger i skolehverdagen sin.

Det er som om vi står i et snøras som bare blir verre og verre, og dette har – og vil få – store konsekvenser både for enkeltindividet, familiene, og hele samfunnet.

Jeg har gjort meg mange tanker om dette fenomenet, og jeg har fulgt det lenge. Jeg er helt sikker på at dette er en veldig kompleks debatt, og jeg tenker at både skjerm og pandemi og skolestruktur kan spille inn, men det er ikke rotårsaken.

For la meg bare minne oss alle på, en gang til, at det er snart 10 år siden media slo alarm om dette her for første gang. I 2016 gikk en lege ut og sa høyt at de siste fem årene (altså da fra rundt 2011) hadde antallet innleggelser av unge med stressproblemer femdoblet seg.

Pandemien kan derfor ikke være det som trigget det i første omgang, så jeg tror vi kan legge den relativt død.

Sosiale medier og mobiltelefoner var på et helt annet sted i 2011. Dette var Facebook sine glansdager, og både Instagram og Snapchat var nyfødte små apper som ingen visste hvor ville gå hen.

Kan vi si at ungdommens psykiske velvære har stupt i samsvar med sosiale mediers vekst de siste årene?

Ja, kanskje.

Men jeg tror vi skal gå enda dypere, og enda lengre tilbake i tid for å forstå dette fenomenet helt.

La oss se på disse ungdommenes tidlige år, og på hvordan verden var da. La oss si du var 16 i 2011, når denne ungdomsstressbølgen begynte. Du er er da født i 1995. Det er lite sannsynlig at foreldrene dine var opptatt av en skjerm, for de hadde kanskje bare så vidt fått seg en Motorola-mobil på det tidspunktet, men det skjedde andre ting som snudde opp-ned på familielivet den gangen.

Frem til nå hadde det vært normalt at mødrene var hjemme med barna sine selv, men fra omtrent midt på 90-tallet endret det seg. Regjeringen Brundtland og så Jagland bygde ut barnehagesektoren, og det var et stort fokus på å få kvinner ut i arbeid.

I 1995 fikk vi også (interessant nok) rammeplan for barnehager, som på sett og vis gjorde barnehagen til et mer pedagogisk tilbud enn bare barnepass. Nå skulle det for eksempel skrives aktivitetsplaner, og alt i denne planen skulle være pedagogisk godt begrunnet i minst et av fagfeltene barna skulle innom i løpet av sin barnehagehverdag.

(1995 var også det året jeg begynte å jobbe i barnehage, så jeg husker dette godt.)

Mødre i jobb og småbarn i barnehagen ble også smått utfordrende. Barnehagen, som jo akkurat hadde fått en rammeplan å forholde seg til, var i utgangspunktet også bygget for eldre barn. Førskolebarn. Verken bygningsstrukturen eller personalets kompetanse var nødvendigvis passende for de aller minste.

Likevel var det her, i siste halvdel av 90-tallet, at vi bikket over grensa til at normalen for en norsk ettåring var å begynne i barnehage.

Senere tids forskning viser at småbarn i barnehage har høyere nivå av stresshormoner enn barn som er hjemme. Og dette er fra dagens barnehager, som har fått litt mer erfaring med de minste enn de hadde tidligere (men som fortsatt sliter med underbemanning og gjennomtrekk).

Det er tre former for stress her, mener jeg. For det første har du foreldrenes tidsklemmestress klokka halv åtte om morgenen, når far skal pendle til nabobyen og mor skal til en annen naboby for å studere, mens storesøster skal til barneskolen og veslejenta skal i barnehagen. I barnehagen møtes hun gjerne av gråtende barn som ikke ville skilles fra mamma, eller hylende barn som synes det er skikkelig gøy å tømme ut en hel kasse med Lego og den støyen det medfører.

Ikke minst skal hun selv skilles fra mamma, uten å ha noen særlige konsepter om tid og avstand enda. Det er kanskje det tyngste stresset av dem alle, for det kan sette barn i en overlevelsesmodus. Kanskje de skriker og er tydelig utilpass. Kanskje de blir helt stille. Og kanskje de reagerer med total likegyldighet når mamma kommer tilbake og ser ut som de ikke bryr seg. Det er ikke et godt tegn.

Noen fagfolk mener at barn under to år er på sitt mest sårbare når det kommer til stress. Negativt stress kan påvirke hjernens nerveceller, sier de, og de nervecellene som brukes til å håndtere stressreaksjoner, hemmes mest.

Ja.

Les det igjen.

De nervecellene som brukes for å håndtere stressreaksjoner, hemmes mest. Det betyr at småbarna potensielt utvikler en dårligere evne til å håndtere stress generelt når de er under negativt stress. Og de er stresset i barnehagen, det har vi målt.

De ungdommene som begynte å vise kraftige symptomer på stress rundt 2011 og oppover, er den første generasjonen som systematisk ble utsatt for dette da de var små. De har kanskje med seg en dårligere evne til å håndtere stress i livet sitt enn generasjonene før, fordi de utviklet seg borte fra familien på en måte som frem til da var ny for norske barn.

Dette har også en annen uheldig effekt. Når barn mister nærkontakt og tilknytning til sine omsorgspersoner, vil de isteden forsøke å dekke disse behovene hos hverandre. Den mest karismatiske lederen i barnegruppa blir ofte den som overtar denne rollen, og vi får en kultur hvor barne- eller ungdomsgruppen sentrerer seg mer mot seg selv enn de søker råd og veiledning fra modne voksenpersoner. Overlevelsesinstinktet retter seg mot å passe inn i gruppa, mer enn det retter seg mot tilknytning til foreldrene – og det er her de voksne mister nesten enhver påvirkningskraft de måtte ha hatt tidligere. Dette fenomenet kalles jevnalderorientering, eller peer orientation på engelsk.

Så vi fikk kanskje unger med dårligere stressrespons som i tillegg begynte å oppdra seg selv i mangel på god nok tilknytning til modne omsorgspersoner som kunne veilede dem skikkelig.

Og SÅ, kjære leser, SÅ fikk vi sosiale medier og skjermbruk når de vokste til. I tillegg.

Jeg trenger ikke å fortelle deg at overdreven skjermbruk er skadelig, og at sosiale medier ofte fører med seg mye stress i form av å ikke nå helt opp til det perfekte nivået alle andre har. Men i lys av denne jevnalderorienteringen, hvor de andre har fått mye større makt til å definere deg i mangel av trygge omsorgspersoner, blir det helt ulevelig.

Det finnes også en ganske godt etablert link mellom tilknytning (eller mangel på sådan) og avhengighet. Om vi skal tenke på skjerm som noe man kan bli avhengig av, kan vi også tenke på det som selvmedisinering. De leter etter noe i skjermen som de skulle fått fra andre steder. Og en ungdom som har gode, sunne relasjoner til sine nærmeste, vil kanskje ikke være like utsatt for å bli hekta på verken sosiale medier eller annet.

I tillegg er sosiale medier et sted der de voksne ikke får tilgang. Det hjelper ikke å laste ned den samme appen som datteren din har, fordi algoritmen faktisk vil vise dere to helt forskjellige ting basert på blant annet alder og vennegjeng. Den eneste måten du kan få vite hva som skjer der inne, er om hun forteller deg det og viser deg sin mobiltelefon. For at det skal skje på en god måte, må hun ha en trygg tilknytning til deg som en moden omsorgsperson.

Hvis ikke?

Da er jevnalderorienteringen flyttet ut i en sfære hvor vi voksne ikke engang kan observere dem.

Og der er vi nå, kjære leser.

Jeg tror det er summen av alt dette vi ser.

Selvfølgelig er ikke alt svart/hvitt, og selvfølgelig finnes det grader og nyanser av alt, men i all hovedsak er dette trekkene jeg ser.

Det er også sånn at alt påvirker alt. Akkurat din unge kan ha verdens tryggeste tilknytning til deg, men han må likevel fungere i en skolehverdag som gjøres utrygg fordi flere elever i klassa hans er ute av kontroll.

Dette er et problem som angår alle.

Alt fra arbeidsgivere som ikke klarer å veilede den nye generasjonen, til medelever som aldri får ro til å jobbe med skoleoppgavene.

(Det går rett vest med skoleresultatene også, forresten.)

Og den eneste løsningen er å ta tak i rotproblemet: Vi må få ungene våre tilbake og inn i familien igjen istedenfor å sende dem for fort i barnehagen. Vi må beskytte tilknytningen for enhver pris, og være forberedt på at det kanskje også betyr hjemmeundervisning frem til skolen får kontroll på de ukontrollerbare.

Jeg tror det begynner der. Hos familiene.

Jeg tror ikke det hjelper så veldig mye med all verdens tilrettelegging og subsidier til barnehagene, fordi det nettopp er den nære en-til-en-kontakten som mangler. Nærheten til den ene personen de danner en sterk tilknytning til, og som de skal være knyttet til resten av livet sitt.

Det er, for de aller fleste barn, mamma.

PS! Jeg innledet blant annet ved å si at Arbeiderpartiet jamrer over alle ungdommene på uføretrygd, kjære leser. Jeg mener de bare lever med konsekvensen av ordninger de selv har innført. Det var de som skapte den virkeligheten der ettåringene ble sendt i for dårlig bemannede barnehager som i tillegg skulle fokusere stadig mer på dokumentering og pedagogikk. Og det var de som med det endret alle forutsetningene for norske barn, hvor håpet blant annet var at de skulle lære mer og bli bedre arbeidere når de ble store.

Men her er vi, da.