Hva yoga har lært meg
For mange år siden, mens jeg enda var en pur ung videregående-elev som skulle begi seg ut på såkalt «egentrening», spurte jeg gymlæreren om jeg kunne få lov til å gjøre yoga. Hans svar var et lattermildt, men definitivt nei. Jeg vet ikke hva han trodde yoga var, men jeg antar han så for seg at jeg skulle sitte stille og meditere en times tid og følgelig ikke få noen treningseffekt av det. Jeg har tenkt på det mange ganger; hvordan kan en gymlærer ta så feil?
Mange år senere begynte jeg å eksperimentere litt for meg selv. Det fantes ikke noe yogastudio, men det fantes bøker og etterhvert internet som kunne hjelpe meg i gang. Jeg prøvde, feilet, og oppdaget hvordan kroppen min fungerte. Hvilke øvelser som hjalp på hvilke vondter, og hvilke som bare gjorde dem verre. Hvilke som bygde styrke der jeg trengte det. Hvilke som løste opp stive deler. Og etter en stund dukket det også en sertifisert yogainstruktør opp, som til og med startet sitt eget studio. Jeg ble instruktør der, frem til det dessverre ble lagt ned.
Yoga har lært meg mye.
Det mest åpenbare er øvelsene, eller asanaene som det kalles på yogaspråket. Den fysiske delen av det. Hvordan man plasserer armer og bein sånn at leddene ikke overbelastes (noe av det lærte jeg på den vanskelige måten!), og hvordan man engasjerer musklene i hvilke posisjoner. Hvordan man puster, selv om musklene jobber statisk.
Alt dette har vært verdifull læring. Men det aller viktigste er den mentale delen av det.
Min favorittyoga er Yin. Dette er en myk og rolig yogaform, som ser mye enklere ut enn det er. Mange av øvelsene gjøres sittende eller liggende, gjerne på en pute med et pledd rundt seg og myk musikk i bakgrunnen. Dette er ikke en yogaform som bringer frem svette og utfordrer pusten i noen stor grad, men øvelsene holdes i opptil 5 minutter før man skifter.
Og det er her lærdommen kommer inn.
Det er vanskelig å være stille. Kroppen vil mange ganger ut av noe som ikke nødvendigvis kjennes fullstendig behagelig. Noen av øvelsene er krevende, fordi kroppen rett og slett ikke har noe lyst til å være i dem over så lang tid. Noen ganger kjennes det helt OK i begynnelsen, men så, etterhvert som bindevevet strekkes, så begynner man kanskje å kjenne det. Og da må man bruke den mentale energien på å fortsatt fokusere på pusten, fortsatt være rolig, fortsatt være myk og ikke gjøre motstand.
Samtidig vil sinnet gjerne begynne å vandre til andre ting. Krangelen man hadde tidligere på dagen. Hva man skal ha til middag etterpå. Og husket man å levere den boka på biblioteket? Men hvis sinnet vandrer avgårde på denne måten, mister man en viktig bit av tilstedeværelsen i egen kropp. Man mister fokuset. Og man mister den fulle effekten av yogaen.
Alt dette er overførbart til andre situasjoner. Og jeg merker hvordan yogatreningen påvirker tålmodigheten, motstandskraften og den indre styrken.
Det er lettere å forbli i ubehagelige situasjoner uten å gjøre motstand nå. Det er lettere å bare puste, se på det litt fra avstand og tillate ting å eksistere uten at man automatisk begynner å bli rastløs og stressa. Samtidig som det også blir lettere å fokusere, være tilstede i øyeblikkene, og forholde seg rolig.
Altfor ofte responderer vi bare, uten å tenke over det. Det har gått automatikk i det. Vi lar andres handlinger og væremåter styre hvordan vi selv skal vise oss i verden. Vi lar andre mennesker definere hvordan vi skal være.
Isteden kan vi bare puste. Vurdere hvordan vi har lyst til å reagere, eller om vi skal reagere i det hele tatt. Kanskje er det bedre å forholde seg helt rolig, selv om det er ubehagelig, og isteden velge å ta en annen vei. Handle ut fra eget ståsted og med egne intensjoner, på en måte som er mer i tråd med hvem vi egentlig er når ingen andre påvirker oss til å reagere på den ene eller andre måten.
Dette kan man bare finne ut av om man vender blikket innover. Og puster. Kjenner etter hva som faktisk skjer. Og lar være å handle på impuls.
Og jeg tenker…
Tenk om jeg kunne ha lært dette allerede på skolen, hvis læreren hadde velsignet mitt ønske om å lære det?
Tenk om ungene kunne lære dette nå?
Jeg tror det er stor sammenheng mellom hva vi gjør med kroppen og hvordan vi har det inni oss. Nå ligger fokuset på Yang – full aktivitet, full styrke, full fart fremover. Men vi trenger også Yin, som en motvekt. Vi trenger rolige bevegelser, kontakt med pusten og avslapping.
Jeg syns det burde bli obligatorisk som fag. 🙂
Oppdag mer fra Skogfrue.no
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
