Julestress og epigenetikk
Ja, hurra for uforståelig overskrift, egentlig, men jeg skal prøve å forklare litt. Om julestress.
Julestress vet vi hva er. Det er den følelsen av at det er så ufattelig mye å gjøre, på så veldig liten tid. Følelsen av at pengene og energien kanskje ikke strekker til. Følelsen av… vel, stress. Vi har høye skuldre og fravær av hvilepuls når jula nærmer seg.
Epigenetikk er litt vanskeligere å forklare. Men altså, se for deg gener. Du vet, de du arver fra foreldrene dine og deres foreldre igjen bakover i tid. Du er satt sammen av ulike gener som du har arvet av noen. Men selv om du har arvet et gen for en eller annen sykdom som går i familien, betyr ikke det at du nødvendigvis FÅR denne sykdommen. Du er bare i en risikosone.
Dette er fordi gener må skrus av eller på. Og da snakker vi om påvirkning fra miljøet rundt deg. Kanskje du har gener for å være mentalt sårbar, for eksempel, men fordi du vokste opp i en trygg og bra familie og hadde en god lærer som så deg, så gikk det helt fint med deg likevel. Genene dine ble ikke aktivert, selv om du fortsatt bærer risikoen.
Det superinteressante er at disse genene også går i arv. Det er sånn menneskehetens fortsatte eksistens sikres. De som overlevde et traume, har det i genene sine, og gir det videre til neste generasjon. Forskerne kaller det «transgenerational trauma» på engelsk. Hva det kalles på norsk, er jeg ikke helt sikker på, men det betyr jo at traumer kan overføres fra generasjon til generasjon.
Hva din tippoldemor opplevde i livet, og hvordan hennes gener responderte på det, ligger i deg i dag. Om hun opplevde sult og fattigdom, har du for eksempel en større sjanse for å legge på deg enn om hun hadde levd i rikdom og overflod.
Hvis dine besteforeldre opplevde forferdelige ting under krigen, kan du være genetisk forberedt på det samme ved å ha et høyere stressnivå enn du ellers ville hatt.
Fordi genene er skrudd på for overlevelse, i faktiske faresituasjoner.
Det nærmer seg jul med stormskritt. Jeg er ferdig med stort sett alt jeg skulle gjøre, men likevel kjenner jeg stresset som ligger over meg. Helt irrasjonelt. Jeg har god tid. Lite å gjøre. Og en tradisjon for å roe ned mot jul.
Men det er julestress. Likevel.
Siden jeg vet det ikke er mitt liv som er stressende nå, begynner jeg å se bakover i generasjonene.
Jeg ser rike gardsjenter fra Telemark som gikk inn for en hard landing på husmannsplasser på 1800-tallet.
Jeg ser hungersnød og vassgraut. Jeg ser 8 små munner å mette. Jeg ser sorgen over å måtte gi dem fra seg til fosterhjem som kunne ta vare på dem, og jeg ser den usigelige skrekken over å ha mistet ektemannen sin brått og brutalt og bli alene om alt.
Og jeg ser jula som det den må ha vært den gangen. Den mørkeste og kaldeste tida på året. Det mest kritiske og aller mest sårbare punkt, hvor alt handlet om kampen for tilværelsen på en liten husmannsplass på Østlandet under hungersnøden.
Vi har glemt det nå, her vi sitter og sliter med et usannsynlig høyt overforbruk og stadig høyere kroppsvekt.
Men det kan hende vi stresser så på denne tida av året av en grunn. Kanskje våre tippoldemødres gener skriker i oss at vi må komme oss opp av sofaen og skaffe maten, klærne, veden. At vi ikke kan sette oss ned nå, fordi da kommer ungene våre til å fryse ihjel. At vi virkelig er i fare på denne tida av året.
Og nei, det er ikke rasjonelt.
Ikke fra vårt perspektiv.
Men hungersnøden på 1800-tallet er ikke lenge siden, i genetisk perspektiv. Grunnen til at din familie overlevde den, om de ble rammet, er jo at noen av dine forfedre eller -mødre klarte å omstille seg, gjøre det som måtte gjøres og skaffe det som måtte skaffes.
Kanskje vi bare er skrudd sammen for stress på det vanskeligste tidspunktet på året, fordi det var nå det virkelig gjaldt å overleve frem til våren.
Om du vil få ned dette stresset, har jeg et tips til deg. Dette handler dypest sett om trygghet og bakkekontakt, om overflod og mestring. Så om du også kjenner på et irrasjonelt stress i disse dager, kan du sette deg ned og meditere litt over alt du har.
Fortell din tippoldemor at det går bra. At det bare er litt julestress. Fordi du har varmepumpe. Du har klær. Du har fryseren full av mat, du har en bil så du kan få ungene dine i sikkerhet om snøraset skulle komme, du har alt du trenger for å overleve nå.
La følelsen av å ha nok synke helt inn i dypet av genene dine.
Og takk dem for at du kan sitte her og ha alt dette nå, selv om det er midt på mørkeste vinteren.
Oppdag mer fra Skogfrue.no
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
