Kontraster og verdensskam
Det er ganske vanskelig å leve i full integritet her jeg bor. Du vet, kontakt med naturen, og alt det der. Hente energi fra frisk skog og speilblankt vann. Rotfeste seg i alt det vakre, kjenne at man er en del av den levende naturen. Alt det som er viktig for ei hulder.
Jeg skulle ønske det var lettere. Renere. Og jeg skulle ønske jeg overdrev. Men sannheten, kjære leser, er at jeg bor på Notodden, og det bringer med seg en hel haug av motsetninger.
Du ser det av og til på instagramkontoen min. I det ene øyeblikket vandrer jeg harmonisk og lykkelig på stien ved elva. I det andre plukker jeg opp industriavfall fra den samme stien, etter at det har ligget skjult der i over 30 år. Så fryder jeg meg over fuglekvitteret i trærne over meg, før himmelen plutselig revner av et fly som tar av fra flyplassen like ved boligfeltet mitt.
En gang for lenge siden var Notodden bare en liten husmannsplass i Heddal kommune – eller Heitrardalr, som det het her for riktig lenge siden. Vi har dype røtter. Vi har stavkirka, som ble bygget på 1200-tallet, og som er den største av sitt slag. Ikke så langt fra der jeg bor, er det helleristninger. Vi har vært her en stund, i denne fantastiske telemarksnaturen. Vi har høye fjell, dype skoger, og – en gang i tiden – rent vann.
Men så skjedde Notodden. Det ble startet opp industri der husmannsplassen lå. Notodden ble en industriby, etter en lang og smertefull skilsmisseprosess med Heddal. Notodden fikk bystatus, og sameksisterte en stund med Heddal som nabokommune. I 1964 ble Notodden og Heddal slått sammen igjen. By og land, hand i hand. Eller kanskje ikke.
Når jeg var lita, lå fabrikkrøyken tjukk over dalen. Du ser det på skjermdumpen fra lokalavisa Telen, som jeg har lagt som bilde øverst.
Nå er den røyken borte. Men restene etter industrikatastrofen ligger igjen.
Det ligger igjen som flere giftdeponier rundt omkring i kommunen. Mange av dem ligger nær elva, som stadig oftere vil flomme over sine bredder.
Det ligger igjen som gifttønner i vannet utenfor det gamle hydroområdet.
Det ligger igjen som industriavfall som tyter opp fra skogsstien min.
Det ligger igjen som et stort område definert som forurenset grunn rett ved der jeg bor. Et gammelt deponi. Der folkestien går nå. Der har de påvist kvikksølv og andre artigheter i jorda.
Det ligger igjen som et tykt sediment av kreftfremkallende gift (PAH) på bunnen av Heddalsvannet.
Og det ligger igjen som en misforstått stolthetsfølelse hos de som styrer byen. Selv i våre klimadager, hvor vi vet så altfor godt hva industri på ville veier fører til.
De kaller det verdensarv nå. Unesco har lagt oss til på lista si. Notodden bidro til oppfinnelsen av den fantastiske kunstgjødselen som reddet verden, må vite. Der og da, kanskje, men den ødela planeten på sikt.
Og vi er stuck med gifta.
Jeg liker ikke alle de nye skam-ordene som dukker opp nå. Flyskam, kjøttskam… Men jeg skal gjøre et unntak, og kalle en spade for en spade akkurat her.
For jeg skjemmes. Virkelig. Jeg sier ikke høyt at jeg bor på Notodden, jeg sier Heddal.
Kjøttskam? Flyskam? Pfft.
La meg introdusere: Verdensskam.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Jeg tror ikke jeg har lyst til å bo her mer. Desto mer jeg undersøker og finner ut, desto mer deprimert blir jeg jo. Og jeg trenger ren natur.
Kan jeg ikke bare få ren natur?
Oppdag mer fra Skogfrue.no
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
