Mitt lille liv

Soundtrack: This Little Life

Livet mitt er knøttlite nå, kjære leser. Skikkelig bittelite. Du skjønner, det er mange år siden jeg «var i aktivitet», som Nav ville sagt det. Etter at masteroppgaven ble levert i januar 2016, har jeg ikke hatt noe fast sted å dra til på dagtid. Og etter at Yogafabrikken, der jeg instruerte yin yoga, ble lagt ned januar 2022, har jeg ikke hatt noe fast sted å dra til på kveldstid heller.

Livet mitt utspiller seg nå bare på mine egne arenaer, når jeg da ikke er i dialyse på sykehuset. Jeg er hjemme, alene eller med datteren min. På butikken. I skogen. Oppe hos foreldrene mine. Eller på tur med campingvogna.

Dette lille livet er bare mitt nå.

I flere år har jeg også hatt som prosjekt å kutte ut toksiske personer fra livet mitt. Du vet, de som bare drar meg ned istedenfor å berike tilværelsen på noen som helst måte. Dessverre var det ganske mange av dem i min krets for 20 – 30 år siden, for miljøet her var ikke spesielt godt å være i. I tillegg gikk to av mine tidligere bestevenninner etter hvert ut av tiden etter hver sine overdoser, og selv om jeg aldri har vært i nærheten av noe slikt selv, var det nødvendig å ta stor avstand da jeg begynte å tenke på å få barn.

Når samtidig livet ble sånn at jeg ikke fikk de sedvanlige arenaene å gå til, ble det ikke noen særlig tilvekst av nye bekjentskaper heller.

Men det er greit. Det har aldri vært noe savn. Livet mitt er knøttlite, men det er fint. Jeg sitter her og skriver etter å ha drukket en kopp Earl Grey i en stue bekledd med blonder og begoniaer en lys sommermorgen. På radioen spiller sommerstemning på P1+, der underholdningen er behagelig og lun og aldeles fri for kontroversaliteter.

Jeg liker det sånn. Jeg liker det rolig og mykt. Enkelt og ukomplisert.

Jeg liker fredeligheten.

Virkelig.

Alt jeg vil, er å finne frem hekletøyet og sette meg til med utsikt til vannet et sted.

Samtidig forstår jeg at dette er ground zero, etter at Nav har herjet fra seg. Alt skal bygges opp igjen herfra, både det økonomiske og det sosiale. At livet mitt har nådd et slags makspunkt for litenhet, og at det er på tide å ekspandere igjen fremover.

I går leste jeg om noe som heter «tilpassede preferanser». At når man blir vant til å ha lite penger, så tilpasser man interessene sine deretter. Man kan til og med slutte å like ting man faktisk likte før, bare fordi det nå er ute av rekkevidde. Det blir litt som når du får avslag på en jobb du egentlig ville ha, men isteden for å bli lei deg begynner å tenke på alt det negative ved den som du nå har sluppet unna. Plutselig blir du genuint glad for at du slapp unna isteden, og lurer på hvorfor du i det hele tatt søkte på den.

Dette er boka jeg leste det i. The Abundance Code, av Julie Ann Cairns. Jeg trodde ikke den ville gi meg så mange øyeåpnere, men det var visst noen gullkort i den likevel. Hun går gjennom syv forskjellige velstandsblokkeringer, og kanskje du ser verden på en litt annen måte etterpå.

Og det får meg også til å tenke litt, kjære leser.

Det er en del ting jeg på en måte bare sluttet å like, og har begynt å se negativt på til slutt etter at det ble gjort økonomisk utilgjengelig for meg. Handleturer, for eksempel. Før pleide jeg å elske det, nå føler jeg bare stress og ubehag ved tanken på å gå i butikker og prøve klær og sko.

Kafébesøk også. Istedenfor koselig prat med venner og noe godt å spise, registreres det av systemet mitt som en støyete og masete affære, og så er sikkert ikke stolen god heller.

Skjønner du?

Det er en del sånne ting å vikle seg ut av her, nå som ground zero endelig er nådd. For med ground zero kommer også rock bottom og muligheten til et solid fraspark for å sprette opp igjen. Jeg vet bare ikke til hva enda, for det er et nytt lag med muligheter som blir tilgjengelig igjen nå som økonomien stabiliseres, og jeg har antagelig glemt hva de var.

For greia med sånne tilpassede preferanser, er at de i neste omgang legger en sperre på hva som faktisk vil være mulig å oppnå av livskvalitet. Man kan ikke være i sammentrekning samtidig som man ekspanderer, og man kan ikke holde pusten og fryse alt til evig tid heller. Selv om det bittelille livet mitt er fint og komfortabelt nå, så trengs det nye strømninger til for at det ikke skal stagnere helt.

Jeg vil bare ha mer av de riktige tingene, nå som jeg endelig har fått renset ut alt jeg ikke vil ha her.

Og jeg skal begynne med en liten handletur sammen med datteren min i dag. Jeg må øve opp preferansene mine igjen, og jeg tror en ny glassvase med roser vil passe fint inn i mine blonder og begoniaer.

You can tell the sunrise
That I’m alright and I’m alive
And I’ll be laughing through this funny little life