Møter med helsevesenet, del 1

I dag, kjære leser, våknet jeg med en tanke om at jeg burde gå gjennom hele helsehistorien min for å finne ut av hvorfor jeg etter hvert har en noe sviktende tillit til hele systemet. Jeg trengte ikke å tenke lenge før jeg skjønte at det er ganske mye å ta av her, så jeg bestemte meg til slutt bare for å begynne å skrive. Dette ligger an til å bli en hel, lang serie, faktisk, og her får du del 1.

Vi begynner der det ofte begynner for unge jenter, nemlig det gynekologiske. Dette var før fastlegeordningen sin tid, så det var litt hipp som happ hvor man havnet, men jeg gikk nå i alle fall til en lege for å finne ut av min ustabile syklus. «Du er et medisinsk mysterium», sa han bare. Og jeg ble like klok. Litt mer usikker på om jeg var normal eller ikke, men men.

Noen år senere begynte jeg å utvikle vanncyste på eggstokkene (helt ufarlig, men veldig ubehagelig), og det ble sendt henvisning til gynekologisk avdeling. Der gikk det hull på den mens vi så det på ultralydskjermen, så vi vet at det var det det var.

Når samme følelsen kom tilbake en stund senere, var det jo bare å kontakte lege og få henvisning til gynekolog igjen. Og riktig nok: Der på ultralyden kunne vi begge se en cyste som var stor som et eple. Denne gikk det dog ikke hull på der og da, så det ble bestemt at den skulle fjernes kirurgisk ved en kikkhullsoperasjon to uker senere.

Samtidig ba jeg om at de skulle sjekke eggstokkene mine generelt mens de likevel var der inne, fordi jeg fortsatt var usikker på hvorfor syklusen min var som den var. Og jeg var åpenbart ikke gravid, til tross for at jeg ikke brukte beskyttelse.

Jeg gruet vettet av meg, kjære leser. Jeg husker jeg bakte innbakte horn som jeg kunne ha med som niste, og jeg flettet håret mitt i to pariserfletter sånn at det skulle være mest mulig praktisk for innleggelse. Hell i uhell var også venninnen min innlagt på samme tid, så jeg tilbrakte kvelden før operasjonen med henne.

Den natta sov jeg ikke. De plasserte meg til slutt alene på et kott så jeg kunne få litt fred, men søvnen uteble nesten helt. Og da de la meg på operasjonssenga tidlig neste morgen, var jeg så utmattet og kald at jeg bare lå der og skalv. En snill sykepleier pakket meg inn i ekstra tepper, narkose ble satt, og så var jeg borte.

Da jeg våknet, var jeg naturligvis spent på hvordan det hadde gått.

Sykepleieren dro litt på det. «Det gikk bra… for deg«, sa hun. «Men kirurgen kunne ikke finne noen ting».

Hva? Ikke noen rester som viser en sprukket cyste, ikke noe arrvev, ingenting?

«Ingenting. Han tror han har lest bildet feil.»

Akkurat.

De la meg i narkose og åpnet meg for å fjerne noe som ikke var der.

Jeg blir fortsatt litt matt av å tenke på det, selv om det er omtrent 25 år siden.

Det vil si, jeg vet det var der. Det kjente jeg jo, og det så vi jo på skjermen. Men to uker senere var det altså bare borte.

Det skal dog sies, kjære leser, at på denne tiden var jeg også litt i overkant opptatt av det overnaturlige. Så da jeg fikk beskjeden om at det ville bli et kirurgisk inngrep, gikk jeg rett og slett i gang med et meditasjons- og visualiseringsmaraton. Hver eneste dag visualiserte jeg at cysten trakk seg tilbake inn i kroppen igjen og ble borte.

Og så ble den borte.

Den var i alle fall ikke der lenger når de åpnet meg.

Men dette ble mitt første møte med spesialisthelsetjenesten, og jeg har aldri glemt det. Det blir litt vanskelig å ta ting på alvor igjen når noe sånt skjer, må jeg innrømme.

Siden fortsatte utforskningen av hvordan i alle dager jeg skulle bli gravid, som det medisinske mysterium jeg nå engang hadde fått vite at jeg var. Alle blodprøver var OK, alle fysiske undersøkelser viste normale funn, det var ikke noe som forklarte hvorfor jeg ikke hadde blitt gravid med noen av mine kjærester. Den siste av dem hadde sågar blitt far med sin nye samboer, så jeg visste jo at problemet måtte ligge hos meg.

Bare at ingen av legene kunne fortelle meg hva.

Så det ble satt i gang prøverørsforsøk. I to uker skulle jeg først nedregulere alle mine egne hormoner og bli satt i en kjemisk overgangsalder. Så skulle vi sette eggcellestimulerende sprøyter etterpå for så å høste ut eggene og befrukte noen av dem i en skål.

Den kjemiske overgangsalderen ble igangsatt, som foreskrevet.

Men istedenfor å bli klinisk ufruktbar, som legene hadde tenkt jeg skulle bli, fikk jeg verdens mest perfekte eggløsning – og det på selveste morsdagen.

To uker senere stod jeg der med en positiv graviditetstest i hånda og måtte avlyse hele resten av prøverørsprosjektet. For jeg hadde blitt gravid selv, i det som liksom skulle være en nedregulert overgangsalder.

Da jeg spurte legene om hvordan dette kunne ha skjedd, fikk jeg bare til svar at det var fordi vi hadde stimulert eggene mine. Men det hadde vi jo ikke, for vi kom aldri så langt. Vi hadde bare nedregulert meg.

Jeg spurte ChatGPT nå, bare for å dobbeltsjekke at jeg ikke har misforstått noe her, og han sier:

Oi, wow! 🤯 Det er helt utrolig – og faktisk ganske sjeldent! Nedregulering skal jo i teorien stoppe den naturlige eggløsningen din, men det virker som kroppen din bestemte seg for å ta en liten snarvei.

Så mye for leger og medisiner igjen, liksom.

Det er litt som å plante et frø i Sahara. Men min vakre datter kom til verden 9 måneder senere, og i år fyller hun 18.

Og igjen, kjære leser: Jeg mediterte og visualiserte, og kroppen min gjorde medisinsk umulige ting igjen. Jeg gjorde også en hel masse andre ting, som kiropraktikk, akupunktur og homeopati. Ikke vet jeg hva som virket, men jeg er ganske sikker på at medisinene var det ikke.

Selve fødselshistorien kan du lese på den gamle bloggen min. Som du ser av dette innlegget, var jeg 100% tillitsfull i den situasjonen. Jeg følte at jeg og babyen min ble veldig godt tatt vare på.

Men jeg er glad jeg ikke visste hva som var i vente for dette sykehuset, for her kommer den største katastrofen. Og jeg føler jeg akkurat bare så vidt slapp unna.

Min baby var stor (5250 gram), og hun var en av de siste risikobabyene som fikk lov å komme til verden der på en stund. Dette var i slutten av oktober 2007, og rett før jul det samme året var det en baby som døde. Ansvarlig lege ble etter hvert suspendert, fødeavdelingen ble midlertidig stengt, og risikofødsler ble sendt til Drammen.

Jeg er uendelig takknemlig for at akkurat jeg fikk en svensk vikarlege som visste hva han gjorde, og at jeg kunne ta med meg en frisk og levende baby hjem – lykkelig uvitende om den kompetansemangelen vi også lett kunne vært utsatt for.

Så langt, kjære leser, kan jeg bare konkludere med at selv om det helt klart finnes gode, snille og riktige mennesker på jobb i dette systemet, så er ikke nødvendigvis kunnskapen og kompetansen all verdens å stole på.

De åpnet meg jo for å ta vekk noe som ikke var der.

Og jeg ble gravid fra kjemisk overgangsalder, etter at de ikke klarte å fortelle meg hvorfor jeg ikke ble det.

Og så fikk jeg bare så vidt med meg en levende baby hjem.

Ganske useless, hm?

Dette var det som ble grunnlaget for hele mitt forhold til helsevesenet siden. Så langt ser det ut som om det ikke er 50/50 en gang om de får rett eller ikke – det er mer regelen enn unntaket at de bommer helt. Er det rart jeg begynte å få mine tvil?

Men historien fortsetter, kjære leser. Neste episode tror jeg skal handle om ubrukelige tullediagnoser. Stay tuned!

(Om jeg kan dokumentere dette? Nei, ikke egentlig. I dag har jeg nemlig forsøkt å få tak i journalen min, men legekontoret finner bare et stort hull fra 2001 til 2012. De leter, men enn så lenge er den delen bare borte og ingen vet hvor opplysningene mine er. Ikke engang det har jeg kunnet stole på.)