Møter med helsevesenet, del 2

Velkommen tilbake, kjære leser, til min lille mimreserie om mine møter med helsevesenet. Forrige uke fortalte jeg deg om den gangen de åpnet meg kirurgisk for å fjerne noe som ikke var der, og om graviditeten som ikke skjedde når de sa den skulle og faktisk skjedde når de medisinerte meg ned i overgangsalder. I dag skal jeg fortelle deg om ca tusen og en ubrukelige diagnoser, så pakk deg godt inn i et teppe.

Vi skal langt tilbake i tid igjen, til starten av 2000-tallet. Min verden hadde akkurat gått aldri så lite i knus da samboeren plutselig pakket tingene sine og dro, og jeg bestemte meg rett etterpå for å Få Orden på Livet og Helsa som best jeg kunne. Dermed bestilte jeg meg også en time hos fastlegen, i den tro at han ville ordne opp i alt av allergi til eksem. Man hadde da vokst opp med alle de fine historiene om Norge og vårt velferdssystem, må vite, så jeg gikk inn i det med full tiltro.

I starten gikk det jo bra. Allergi ble lett påvist med blodprøver, og jeg begynte på medisiner for det. OK, check.

Samtidig hadde jeg en helt vilt stor belastning. Ikke bare hadde jeg vært gjennom en ganske hard runde med kjærlighetssorg, men jeg var også i gang med det siste året på førskolelærerutdanningen. I tillegg jobbet jeg ved siden av der jeg kunne. Jeg var ringevikar for de kommunale barnehagene her, jeg hadde en liten vikarstilling i en barnehage i nabokommunen, og jeg jobbet noen dager i uka på SFO i tillegg. Så to-tre jobber og pendling på toppen av 100% studiebelastning. Dette var jenta si som skulle reparere livet sitt, ser du.

Etter at førskolelærerudanningen var i boks, begynte jeg også på påbygningsstudier samtidig som jeg prøvde å jobbe 40% ved siden av. Og det gikk akkurat som det måtte gå, egentlig. Jeg brant meg fullstendig ut. Ikke sånn LITT utbrent heller. Sånn «glemt hvordan verden virker»-utbrent. En dag fikk jeg bankkortet mitt i posten fordi jeg hadde glemt å ta det ut igjen av minibanken når jeg tok ut penger. Og jeg hadde ikke merket at det hadde vært borte engang.

(Rart å tenke på nå, men vi pleide faktisk å ta ut pengene og ha dem i lommeboka den gangen.)

Uansett. Det var bare å bestille time hos legen og få dette her utredet.

Vi hadde akkurat fått et halvveis brukbart internet på den tida, og jeg hadde fått min første jobb-pc, så jeg klarte å finne ut at mine symptomer var forenelige med fibromyalgi. Legen var enig. Han klemte på noen triggerpunkter som var så vonde at jeg skrek til, og dermed var den diagnosen satt.

Men det var jo ikke noe å gjøre med den. Han ville ikke prøve å sende meg til behandlingsopphold en gang, for han sa de ikke kom til å akseptere søknaden min uansett. Det var ingen medisiner, ingen tiltak, ingenting annet enn sykemelding og dystre fremtidsutsikter. Noen ble bedre etter overgangsalder, sa han til meg. Jeg var 24.

Og så var det psoriasis. Jeg fikk en salve jeg kunne smøre på (som ikke hjalp), og ellers hadde de ikke noen kur for det heller. Nei nei.

Sånn fortsatte de neste årene.

Hypermobilitetssyndrom. Ikke noen kur, annet enn fysioterapi (men Staten bestemte seg for å slutte å sponse det rett etter at jeg fikk henvisning, så da ble ikke det så mye av).

Søvnløshet. Mageproblemer. Bare fibromyalgi. Ikke noe å gjøre med.

«Uspesifiserte rygglidelser». Ikke noe å gjøre med, det heller, men jeg kunne få et kurs i hvordan jeg best kunne leve med det.

Det verste, sånn i ettertid, var likevel at urinprøvene mine helt klart viste på et tidlig tidspunkt at noe var veldig galt. Protein og blod, i hver eneste prøve jeg leverte. Dette er de klassiske tegnene på nyreskade. Men legen sa til meg hver gang at det ikke var noe å bry seg om.

Så der stod jeg da, med tusen diagnoser ingen kunne gjøre noe med, og et stort spørsmålstegn med tanke på hva som nå ville skje med økonomien min.

Jeg begynte så vidt å skjønne at jeg måtte ta ansvar selv den dagen jeg tilfeldigvis prøvde ut et nytt kosttilskudd med bare mineraler. Plutselig sovnet jeg som en baby, etter flere år med søvnproblemer. Kunne det være at jeg faktisk manglet noe der?

Jeg begynte å google, og fant fort ut at kroppen faktisk trenger mineraler for å lage melatonin, som er selve søvnhormonet. Og der, kjære leser, ble min interesse for naturlige metoder virkelig vekket til liv. For hvordan kunne legen ikke ha fortalt meg dette? Jeg var helt satt ut.

Og betydde dette at jeg kunne gjøre noe med alt dette andre også da?

Jeg begynte å se nærmere på triggerpunktene mine i hoftene. Leste meg opp på anatomi og muskler og hva som var å gjøre med det. Piriformismuskler og isjasnerver. Joda, det var noe der. Yoga. Pigeon Pose.

Det tok tid, kjære leser. Veldig lang tid. Jeg måtte lære meg selv hvordan jeg løste problem etter problem, med et ganske ungt internet til hjelp, og det var som å skrelle av lag for lag. Ofte var det bare å begynne forfra igjen, for kroppen åpner seg ikke i den rekkefølgen man gjerne vil noen ganger. Og jeg vil aldri få 100% arbeidskapasitet uansett.

Men denne veien førte meg dypere inn i yoga og naturlig helse. Jeg fikk se en verden som legene aldri fortalte meg om. Og jeg ble der.

Jeg skjønte etter hvert også at jeg burde få stresshormonene mine testet. Fastlegen sendte henvisning til sykehuset, og jeg leverte blodprøver for kortisol der. Og riktig nok: Verdiene var langt over øvre referanseområde. Henvisning ble igjen sendt til endokrinologisk avdeling for å få utredet dette også.

Det vil antagelig ikke overraske deg noe mer enn det overrasket meg: Dette var det ikke noe å gjøre med. Ikke noe galt med min hormonrespons, nei, hormonene mine fungerte visst som de skulle. Så da var det vel bare livet mitt som var stressende, da.

Ikke et medisinsk problem. Bare mitt.

Og jeg ble overlatt helt til meg selv igjen med det også.

Takk Gud og alle andre gode makter for yoga og internet.

På dette tidspunktet ga jeg fullstendig opp helsevesenet, kjære leser. Fra og med nå ble legen bare noen jeg kontaktet når Nav maste om et papir, eller hvis jeg en sjelden gang hadde en urinveisinfeksjon jeg ikke klarte å bli kvitt selv.

Nav er en historie for seg. Kanskje du får den en gang også.

Men neste gang skal du få høre om en lege som tok inkompetansen helt til det ytterste nivå.

Han hadde slett ikke godkjent utdannelse i det hele tatt.