Møter med helsevesenet, del 3

Velkommen tilbake igjen, kjære leser, til del 3 av mine møter med helsevesenet. I første del fortalte jeg om den gangen de åpnet meg for å ta vekk noe som ikke var der, i andre del fortalte jeg om en hel haug diagnoser uten behandling, og denne gangen når vi toppunktet: Legen min ble sagt opp, og det på det verst tenkelige tidspunkt!

Men la oss først gå tilbake et lite hakk. Jeg har nemlig enda en diagnose de ikke kan eller vil gjøre noe med, og det er hjerterelatert. Pulsen min blir tidvis veldig høy, og når jeg i tillegg begynte å få smerter i brystet, bestemte jeg meg for å dra til legen.

Problemet var at det var ikke min kjære, trofaste fastlege som var på jobb. Det var en fremmed vikarlege, som ikke på noen måte forstod norsk godt nok til å forstå hva jeg sa. Men han satt på EKG, og bestemte at det ikke var noe galt å spore der.

Så begynte sakene å dukke opp i lokalavisa, en etter en.

En mann med hjernesvulst ble sendt hjem med smertestillende.

Kommunen lurer på om legen har utdannelse

Legen får ikke lov å ta imot pasienter på legevakta alene

Kommunen gir legen sparken

Og så til sist, fra nasjonale nyheter:

Legen blir fratatt autorisasjonen og får ikke lenger praktisere medisin

…så der stod jeg, da. Med en lege som ikke praktiserte forsvarlig, og mange ubesvarte spørsmål.

Midt i alt dette var jeg også i gang med arbeidsutprøving, kjære leser. De skulle teste ut restarbeidsevnen min, men saksbehandleren kjente godt til denne såkalte legen og turte rett og slett ikke pushe meg så langt som hun burde fordi hun visste vi ikke hadde tilgang på forsvarlig legehjelp om noe skulle skje.

Det tok også et par år før de klarte å ansette en ny fastlege som ble der mer enn noen måneder.

Dermed ble rapportene mine deretter, og uføresøknaden ble avvist. Jeg måtte begynne helt på nytt igjen. Dette kostet meg noen ekstra år med dårlig inntekt, usikkerhet og stress.

Til sist fikk jeg også en ordentlig diagnose fra en hjertelege, og diagnosen var sinustakykardi. Men gjett hva: Dette var det ikke noe å gjøre med.

Det viste seg også at min første fastlege tok ordentlig feil når han sa at urinprøvene mine ikke var noe å bry seg om. Det var veldig mye å bry seg om, faktisk, for det var de første tegnene på den nyresvikten som senere skulle sende meg på dialyse tre ganger i uka mens jeg nå venter på å få vite om jeg kan få en transplantasjon.

For det er jo ikke stort å gjøre med nyresvikt heller.

Jeg skriver ikke dette for å snakke nedsettende om helsevesenet, kjære leser. Jeg har også møtt mange gode og engasjerte mennesker som jobber i dette systemet og som så veldig gjerne skulle hatt muligheten til å gjøre jobben sin enda bedre.

Og jeg føler med dem – jeg var der jo selv, når jeg jobbet i barnehage. Man kan bli ganske frustrert over dårlige rammevilkår og begrensningene som settes.

Men alt dette har unektelig påvirket mitt syn på hele systemet. Det er veldig vanskelig å ta det seriøst når man sitter der med en stadig større bunke med dokumentasjon på påviste diagnoser, men ikke en eneste reell behandlingsplan for noen av dem – og så topper de det hele med en tilsynssak som ender med oppsigelse av legen.

Jeg forventer rett og slett ikke noe særlig konstruktivt når jeg går til fastlegen lenger.

Sist jeg var der, forsøkte vikarlegen der å overbevise meg om at jeg hadde alvorlig astma og at jeg måtte ta daglig medisin for det. Men jeg hadde ikke astma, jeg hadde vann i lungene, og astmahypotesen ble motbevist av lungespesialist på sykehuset noen få måneder senere.

Så nei, jeg har ikke særlig tro på systemet lenger. Jeg går til fastlegen når jeg må, men jeg forventer ikke noe banebrytende. Jeg forventer ikke løsninger. Og jeg forventer definitivt ikke at de ser helheten.

Det er ikke bitterhet, det er bare realiteten basert på faktiske erfaringer.

På den lyse siden har dette lært meg å ta ansvar for min egen helse. Når helsesystemet aldri kom med en eneste løsning (utover en og annen antibiotikakur for urinveisinfeksjon) og tidvis ikke engang forsvarlig legeoppfølging, så måtte jeg begynne å finne ut av ting selv. Jeg har lest, jeg har lært og jeg har ikke minst erfart hvor mye yoga, søvnoptimalisering, stressreduksjon og ernæring kan gjøre.

Har jeg kurert meg selv? Nei, jeg venter fortsatt på svar på om jeg kan få nyretransplantasjon. Selvhealing er en alltid pågående prosess, og det handler mye om livskvalitet og å jobbe dypt med rotårsakene (som veldig ofte er stress). Det finnes ingen quick fix i dette universet, og det er antagelig derfor legene aldri vil gå inn i det. Hele deres betalingsmodell baserer seg på at kjappe resepter og sykemeldinger gir best uttelling, og de trenger heller ikke å levere faktiske resultater.

Men hvis det er én ting jeg har lært av alt dette, så er det at ingen kommer og redder deg uansett. Ingen kommer med en magisk kur. Og hvis du vil ha reell bedring, så må du være villig til å ta styringen selv.

Så det er det jeg gjør.