Nyttårskavalkaden 2024

Så var vi her igjen, kjære leser. Årets siste dag. Og selv om jeg ikke har holdt denne bloggen spesielt aktiv i det siste, så er det likevel tradisjon at jeg skriver en oppsummering ved nyttårstider. Her kommer den!

Dette ble det året som ingenting gikk etter planen. Sånn for å si det mildt. Mine planer og fokus for 2024 dreide seg mye om regenerering. Jeg skulle gjenoppta gamle vennskap, jeg skulle blåse liv i gamle hobbyer og interesser, og jeg skulle regenerere min fysiske helse på alle måter.

Så kom Gud og sa «drit og dra».

Vi hadde ikke kommet lenger enn til februars første dager da min barndomsvenninne døde. Just like that så var hun bare borte.

…

Og derfra gikk det bare en måned til før mamma ringte ambulansen og fikk meg lagt inn på sykehus, for da ville ikke nyrene mine mer. Jeg kastet opp, hadde dundrende hodepine, og var slett ikke frisk. Eller, for å si det som legen på akuttmottaket sa: «Du er veldig syk nå».

Medisinering ble igangsatt, mer eller mindre mot min vilje, for medisinene gjorde meg enda sykere enn jeg allerede var. Og så måtte jeg til Skien for å legge inn et dialysekateter på brystet i tillegg. Solen skinte, sommeren var endelig i gang med å begynne, og jeg mistet muligheten til å bade. På brystet hadde jeg plutselig to kanyler hengende bak et stort plaster. Nydelig.

2. mai ble jeg dialysert for første gang, og ting begynte sakte å ta seg opp etter hvert som blodet mitt ble renset for avfallsstoffer. Det er jo sånn at alt du spiser må ut igjen, i tillegg til kroppens egne avfallsstoffer, og når nyrene ikke virker som de skal, så blir du egentlig bare sakte forgifta fra innsiden. Da må en maskin overta, ellers dør du.

Tre ganger i uka har jeg gått til dialyse etter det. Tre timers økter hver gang. I løpet av sommeren tok jeg også en blodåreoperasjon i armen, sånn at vi kunne gå inn for oppkobling på en justert blodåre (også kalt fistel). Da kunne jeg endelig bli kvitt kateteret på brystet, og få tilbake litt mer frihet igjen til å gjøre hva jeg ville.

Dette var en operasjon som bare skulle vare i halvannen time, men det oppstod komplikasjoner, og den varte til slutt i fem hele timer der jeg lå våken på operasjonsbordet hele tida. Jeg har aldri vært så glad for yogatrening noen gang, for der gjelder det å puste seg gjennom ubehaget. Og ubehagelig var det – men jeg fikk skryt for at jeg var så rolig og harmonisk tross for alle prøvelsene.

Uheldigvis fikk jeg en liten infeksjon i det ene operasjonssåret, og vakthavende lege valgte å sette meg på antibiotika for den. Og det var her alt virkelig begynte å gå galt, for fordøyelsen min havarerte fullstendig. Dette var i juli/august, og jeg husker jeg ga opp å gå i skogen min fordi jeg bare måtte på do hele tida.

On the bright side fikk jeg endelig innvilget uføretrygd i sommer, og økonomien stabiliserte seg etter 20 år med vedtak som alltid nesten var i ferd med å gå ut, saksbehandlingsfeil, og usannsynlige mengder stress. Jeg holder myndighetene delvis ansvarlig for at helsen min til slutt kapitulerte.

I september hadde vi storflom her, og plutselig befant jeg meg innestengt med sykehuset på den andre siden av en stengt europavei. Det var ikke mulig for taxisjåføren å få meg til dialyse, og det ble bestemt at jeg bare skulle hoppe over en dag.

Og det var greit nok, det, men jeg hadde fortsatt et dialysekateter som ikke hadde blitt skifta på på ei uke, og så gikk det hull på det når jeg dusja. Derfra utviklet det seg til en infeksjon. Og det er skumle greier når det går en ledning fra infeksjonsstedet og rett inn til hjertet. Sånn for å si det mildt,

Det endte opp med at jeg ble skikkelig dårlig og måtte oppsøke legevakta noen dager senere. Feber, hyperventilering, og i det hele tatt. Jeg trodde det var covid, men tester viste fort at det var noe annet. Innen jeg kom i dialyse igjen, lå jeg bare rett ut og ristet i feberfrysninger mens sykepleiere og leger pakket meg inn, tok prøver, satt meg på ny antibiotika.

Blodforgiftning. Eller i alle fall starten på en. De fikk meg lagt inn og i gang med intravenøs antibiotika før bakteriene egentlig nådde organene mine. Heldigvis. Og de fikk operert ut kateteret.

Men noe er galt med lungene mine. Etter operasjonene fikk jeg noe som lignet et astmaanfall, og de måtte kjøre meg ned på overvåkinga igjen. Ingen skjønte egentlig hva det var, men etter det fikk jeg liksom ikke puste på sykehuset lenger – jeg bare hosta. Og når jeg kom hjem, var jeg plutselig ikke i stand til å gå de turene jeg pleide å gå rett før jeg ble lagt inn.

To antibiotikakurer på rad ble også aldeles for mye for fordøyelsen min. Ny infeksjon, denne gangen clostridium – en potensielt livstruende tarminfeksjon som medfører blod, slim og enormt mange dobesøk. Så da ble jeg satt på isolat mens jeg var i dialyse, på eget rom og med sykepleiere iført gule frakker og ansiktsmasker.

Ny antibiotika for den.

Og enda en, fordi det så ut som jeg fikk et tilbakefall etterpå.

Lungene fortsetter også å gi meg trøbbel, og endelig i oktober/november viser det seg på røntgen at jeg har vann i lungene. Dette er noe av det som kan skje når nyrene ikke lager nok urin av den væsken du drikker, for vannet må jo gå et sted. Og da begynner du rett og slett å drukne innenfra. Jeg kunne ikke kle på meg eller bevege meg mer enn tre skritt før jeg begynte å hyperventilere for å få nok luft inn til cellene i kroppen. Det er som å puste på tomgang – du kjenner at lungene fyller seg opp med luft, men det ligger for mye vann mellom lufta og alveolene at det kan bli tatt opp.

Dermed gikk vi over i en ny fase av dialysebehandlingen. De har nå begynt å trekke væske ut av blodet mitt, og jeg går på vanndrivende for å stimulere nyrene til å jobbe litt hardere enn de egentlig orker. Jeg tror fire kg forsvant der, i tillegg til alle kiloene jeg mistet til clostridiuminfeksjonen der jeg nesten ikke hadde næringsopptak eller matlyst.

Så der er vi nå, kjære leser.

Dette har vært et usannsynlig trøblete år. Sånn for å si det veldig mildt.

Og jeg har offisielt gitt opp å sette intensjoner, nyttårsforsetter eller noe som helst. Det beste man kan gjøre, er å bare ta hver dag som kommer for det den er. It is what it is, og Gud kommer til å gjøre akkurat som det passer ham uansett.

Denne bloggen har som sagt ligget brakk mye mer enn jeg hadde tenkt, for det var bare ikke kapasitet til å skrive så mye som jeg hadde håpet. Likevel har den fortsatt å få besøk fordi folk googler seg inn hit, og de mest leste innleggene er følgende:

10: Fem krystaller for god søvn

09: Eteriske oljer mot mygg

08: Bærekraftige klær – og hvor du kan finne dem online

07: Enkel oppskrift på hjemmelaget tannkrem (diy)

06: Enkel oppskrift på hjemmelaget sårsalve (diy)

05: Enkel oppskrift på hjemmelaget badesalt (diy)

04: Enkel oppskrift på hjemmelaget deodorant (diy)

03: 15 vakre krystaller og deres magiske egenskaper

02: Hva er et body battery, og hvordan bruker du det?

01: Hva jeg har lært etter to uker med Body Battery

Men, jeg må jo også si at Google har gjort så store endringer nå at det nesten ikke er noe vits i å skrive for søk lenger. Etter at den såkalte «helpful content update» slo inn, og så den store kjerneoppdateringen i vår, har det meste av små og uavhengige sider bare rast sammen i trafikk. Denne bloggen er intet unntak. Den var liten fra før, nå er den nesten usynlig. Trafikken har gått ned med 10 000 visninger fra i fjor.

Så jeg skriver nesten bare for min egen del nå. Fordi jeg liker å skrive. Folk googler heller ikke det jeg gjerne vil at de skal google. De googler EU, Temu og OL-program og hvis du skriver om klimakrise, så er det så dødsdømt at til og med Forskning.no har sluttet å bruke akkurat det ordet.

Vi har alvorlige formidlingsproblemer. Rett og slett. Det kjennes er bortkasta tid og energi og fortsette i dette sporet. Jeg har skrevet en del jeg er ganske stolt av (som en masteroppgave om hvordan naturen fremstilles i ungdomslitteraturen), men ingen leser sånt.

Det er også en av grunnene til at jeg prøver meg på Snapchat for tida – en mye mer mainstream kanal enn både blogg og instagram (begge krever at du holder deg nøyaktig til ett tema og en vibe, for å plassere deg godt i algoritmen).

Frankly, my dears, så tror jeg at dette intense nisjefokuset bare skader oss. Jeg tror ikke naturlige valg bør være en stor greie man liksom må konvertere til og gjøre til et stort prosjekt – jeg tror faktisk det bare må falle naturlig inn i hverdagen.

Så, jeg forlater nisjefokuset nå. Til fordel for en mer avslappet mainstream approach.

Godt nyttår! 😄