Økosorg. Klimadepresjon. Solastalgi.

I dag er det verdensdagen for psykisk helse, og mange blogger om det. Anja har et fint innlegg i dag om å gi tid. Be:Eco har en hel serie som setter fokus på miljøskam, klimaangst og klimadepresjon.

Jeg vil også gi mitt bidrag i dag.

Mitt bidrag handler om økosorg. Klimadepresjon. Og det vi kaller solastalgi.

Men først vil jeg gi en liten bakgrunn. Om noen av dere leste innlegget mitt i går, så handler det om frustrasjonen over å bo akkurat her jeg bor. Du kan også lese om hvordan det kjennes ut som et overgrep. The struggle is real.

Så skal jeg fortelle deg litt om masteroppgaven jeg leverte inn tidlig i 2016. Jeg tror ikke jeg har skrevet så mye om det før, men kort fortalt: Jeg leste og analyserte ikke mindre enn seks ungdomsromanserier som lå på bestselgerlistene fra 2010-2015, med tanke på hva som kommuniseres til ungdommene av natursyn og ideer rundt menneskets plass på kloden.

Det jeg fant var skremmende, for å si det mildt.

Budskapet vi ga ungdommene, var dette:

Naturen er ødelagt. Mennesket er grådig, ondt og selvdestruktivt. Vi kan ikke endre oss. Vi har mistet vår mor. Vi har ingen praktisk måte å løse problemene på, utover magi.

Tygg på den litt.

Hvis du fortalte ungen din at hun var grådig, ond og destruktiv, og dessuten helt alene i verden, hvordan tror du det ville utviklet seg?

Ikke veldig bra.

Men det er det vår kultur fórer dem med.

Vi sender dem rett inn i en klimadepresjon, og tar fra dem (nesten) alle utveier.

Derfor er jeg sjeleglad vi har fått en Greta Thunberg, som går foran og setter et proaktivt eksempel for hva man kan gjøre. Som skaper et skille mellom de voksne som har rota det til, og den oppvoksende generasjonen. Og som dermed sier at de KAN endre seg. At neste generasjon KAN være på en annen måte enn de som nå styrer.

De som er unge nå, er de som i størst grad vil se og oppleve endringene som skjer. Skogen de lærte å bli glad i, vil kanskje forsvinne. Blomsterengene de lekte på, blir parkeringsplasser eller nye bygninger. Stranda forsvinner litt etter litt i stadige flommer, og alt det vi andre alltid har tatt for gitt, vil faktisk smuldre vekk under føttene deres i et helt annet tempo enn de fleste av oss har sett i vårt eget liv så langt.

Og jeg sier «de fleste». For jeg skjønte akkurat at stedet jeg bor på, og industrien som endret alt, kanskje skiller seg litt ut fra det de fleste vil se på som normalt. Ødeleggelsene var større her, selv i min egen barndom.

Jeg vet hva ungdommene kommer til å se, for jeg har sett en del av det selv. Her vasser vi i gamle deponier med kreftfremkallende miljøgifter enda, 35 år etter at industrien ble lagt ned. Det speilklare vannet som er så nydelig å se på på overflaten, skjuler gifttønner og kvikksølv noen cm ned i bunnen. De mente det var tryggere å la det ligge, enn å prøve å ta det opp.

I 2015 vant vi den tvilsomme æren av å ligge på topp i en undersøkelse av spesialavfall i norske fylker. Det er mye mulig jeg bor i Norges verste kommune sånn sett.

Så jeg vet litt hvordan det kjennes. Det er en økosorg. Jeg var ikke klar over at det var så fucka her før jeg begynte å lese det som ganske voksen, men når jeg forstod, var det som en knyttneve i mellomgulvet. Senest i går oppdaget jeg at et stort område rett ved her jeg bor, faktisk er et gammelt deponi. Jeg ble fysisk kvalm.

Solastalgi.

Det er det det kalles.

Det er som hjemlengsel, bare at du dro ikke noe sted.

Det var isteden hjemmet ditt som ble tatt fra deg, mens du fortsatt bor der. Følelsen av at alt endrer seg. At det ikke er hjemme lenger. At du ikke har fast grunn under føttene. At jorda du skulle trekke næring fra, er full av gift.

Følelsen av sorg. Av tap.

Det er også den følelsen mange av ungdommene våre har eller kommer til å få. Det er en rotløshet i det, en eksistensiell angst. Og den er vanskelig å leve med. Den vil trigges ofte i tiden som kommer.

Jeg har ikke mange råd å komme med.

Egentlig har jeg bare noen få.

Fokuser på det som er friskt. Selv her, i alt det negative, finnes det små lommer av uberørt natur. Om den får stå i fred, vil den vokse og spre seg utover de ødelagte stedene også. Naturen er fin sånn, så koble deg på livskraften som finnes på disse stedene. Ta med ungdommene. La dem oppleve genuint frisk natur, utover blomstene i midtrabatten.

Du må gå i mot det negative. Vær klar over at for mange unge lesere og filmseere er det en negativ, repeterende beskjed der. Om dem selv. Om hvem de er. Ikke minst forsterkes det av idiotiske folk på facebook, som ikke klarer å la være å be dem om å ta livet av seg. Faktisk. Du må fortelle ungdommene du møter hvor verdifulle de er, hvor bra de håndterer miljøspørsmålene, og om hvor mye handlingsrom de faktisk har mens de venter på at alle voksne skal lese memoet. Positiv forsterkning. Alltid. For du vet ikke hva de akkurat leste.

Dra til de stabile stedene. Har du en hytte på fjellet som har stått der siden tidenes morgen, relativt uforandret? Dra dit. Ta med deg ungdommene. Finn jording der forandringene sjelden skjer. Gjør det ofte.

Let etter hjelperne. Det er alltid hjelpere som jobber 24/7 når katastrofene inntreffer, og som alltid er på vakt. Finn dem og fokuser på dem, både i det store (Greta Thunberg) og i det små (lokalpolitikerne som jobber i riktig retning).

Og fokuser på magi. Om alt som er igjen, er magi (som det jo er i ungdomsbøkene), så gå for magi. Jobb med det materialet. Naturreligionene har mye inspirasjon som knytter deg nærmere en overordnet og utrolig sterk naturfølelse, og dette kan faktisk være med på å stabilisere psyken. Finn nymånesirkler eller naturfeiringer. Lær deg litt om hva forfedrene pleide å tro på før, og finn røtter på den måten. Oppsøk gamle, hellige steder – de som alltid har stått sånn, og som bærer en historie som er lengre enn din egen. De som allerede har overlevd mange forandringer på jorda. Det kan gi litt perspektiv.

Ellers?

Pust med magen. Gjør det du trenger å gjøre for å ta vare på deg selv. Det gjelder alltid, og spesielt her.

Og ta kontakt med noen om du eller ungdommene dine trenger hjelp med å deale.