Om å skape sin egen spiritualitet

I dag skal jeg snakke om noe jeg ikke har snakket så mye om på en stund. Spiritualitet. Du skjønner, jeg bruker sommeren på å høre masse fine lydbøker, og jeg fylles opp av ny inspirasjon hver eneste dag.

For det går an å skape en utmerket vakker spiritualitet på egen hånd.

Det er lenge siden noen dikterte hvordan den pålagte religionen skulle praktiseres. I tusen år har vi hatt presteskap av ymse kvaliteter som har ment noe om det i et patriarkalsk system. Mennene var nærmere Gud, og dermed familiens og planetens overhoder. Kvinnene var mye lengre ned på rangstigen. Et lite hakk over barna. Bare noen få centimeter over den sataniske naturen.

Fun and slightly irrelevant fact: Har du noen gang tenkt over at ordet «hysterisk» og det greske ordet for livmor (hystera) kommer fra nøyaktig den samme roten? Jupp. Bare kvinner kunne være hysteriske, og det kom helt absolutt definitivt av at vi hadde en livmor. Fjerning av livmor heter den dag i dag hysterektomi.

Det feminine har blitt bortglemt, bortgjemt, latterliggjort og demonisert. Du husker paradisets Eva? Det er jo hennes skyld, alt sammen, for hun lurte Adam. Og Maria Magdalena? Hun var selvsagt en hore. Men mange mener hun egentlig var en prestinne av Isis isteden. Sånne fantes jo faktisk på den tida, selv om det er vanskelig for oss å forestille oss prestinner i en verden som nå er redusert til en slagmark hvor Gud og Allah holder på.

Det kvinnelige aspektet finnes egentlig ikke i bibelen. Men mange mener det faktisk er rester der. Som små arkeologiske funn som åpenbarer seg om du graver dypt nok.

I skapelsesberetningen snakker for eksempel Gud om et oss som har skapt mennesket i «vårt» bilde. Noen mener Sofia – altså selve Visdommen – er spor av det som en gang var en bibelsk representasjon av Gudinnen. Og ser man godt etter i for eksempel Salomos ordspråk, så ser man der at Visdommen sannelig benevnes som kvinnelig i den engelske oversettelsen:

Forsake her not, and she will preserve thee;
Love her, and she will keep thee.

Proverbs 4:6

Høres ut som en helt OK gudinne, gjør det ikke?

I riktig gamle dager bygde man også katolske kirker dedikert til Sofia, som på den tiden ble ansett for å være en helgen. Jeg besøkte faktisk en av dem i sommer, når vi var i Bulgaria. Og stavkirka her i bygda var i sin tid dedikert til jomfru Maria. Det var vanlig praksis i middelalderen.

Men verden gikk fremover. Middelalderen betegnes ofte som mørk, men for kvinner var fortsettelsen enda verre. Først ble de kvinnelige gudinnene forsøkt fjernet eller i beste fall katolisert og helgengjort, og deretter kom protestantismen til vår del av verden og gjorde ende på både jomfru Maria og sankta Sofia. (Og la meg ikke engang begynne å snakke om trolldomsprosessene, som gjorde ende på en hel rekke fler.)

Vi satt i bunn og grunn igjen med en mannsdominert liten sak av en religion.

Og det var livsfarlig for oss å ikke følge den.

Bakenfor i kulissene har kvinner over hele verden jobbet for å bygge opp igjen sin egen spiritualitet de siste 70 årene eller så. Skrive sine egne ritualer. Noe som resonnerer med dem, som gir dem mening. Vi har jo også krav og rett på å få praktisere noe som har et snev av kvinnelighet i seg, i motsetning til å be til en far, adlyde en nidkjær og straffende gud, eller feire sønnen hans.

Altså; Hvis du finner glede og trøst i din tro, og du kjenner at den er bra for deg, så er det helt OK for meg. Bare så jeg har presisert det. Dette er ikke for å disse det du tror på.

Men for meg blir det bare litt blodfattig og tomt.

Så jeg har også begynt å skape min egen spiritualitet. Flette den sammen, tråd for tråd. Veve en vakker helhet av fragmentene. Basert på hva min sjel sier er sant og ekte, basert på hva jeg ønsker å stå for og tro på her i livet, og basert på små rester jeg finner her og der av virkelig gamle tradisjoner og folklore.

Lenge fulgte jeg mer eller mindre wicca, og fikk en litt sterkere metthetsfølelse av det. Jeg kjøpte krystaller, leste bøker og praktiserte det jeg leste meg til. Men også det vokste jeg fra. Det begynte å smake av «ting jeg bare fant på internet», om du skjønner hva jeg mener. Skal det være autentisk og ekte, må det nemlig komme fra sjelen. Og være tilpasset norsk natur. Vi er for eksempel ikke på det samme stedet som sør-England er, og de ligger et lite hakk foran oss i årstidene. Dermed gir det heller ingen mening for meg å kopiere de britiske eller amerikanske høytidsfeiringene.

Jeg holder på årshjulet med feiringene, og hvert år kommer jeg litt nærmere å fylle det med mine egne ting. Min egen symbolikk. Min egen mening.

Det er en lang vei å gå, men en givende en.

Den neste feiringen som kommer nå, er den 1. august. Da feirer paganistene Lammas – eller loffmesse, som det blir på norsk.

Jeg spiser helst ikke korn, og dermed blir det jo unektelig pointless å feire en loff. Dens andre navn er Lughnasadh, som er feiringen av en keltisk gud jeg ikke kjenner.

Derfor velger jeg heretter å gi denne feiringen mitt eget navn. Haustgroda. Haust fordi det er årets første høstfeiring, og groda fordi det er en slags kreativ modernisering av det norrøne gróði – det ordet som senere ble til «grøde» på dansknorsk.

Forberedelsene er såvidt i gang for den lille feiringen av min egen haustgroda. Men det får du (forhåpentligvis) lese mer om i morgen. 🙂