Samfunnstanker

Stemmene som stilnet – eller bloggageddon, om du vil

It’s been 80 years… *skjelvestemme*

Det er sånn det føles, kjære leser. Her om dagen innså jeg at det er 20 år siden jeg blogget for første gang, og at det like gjerne kunne vært 80 med tanke på hvor fort og hvor mye ting har utviklet seg.

La meg ta deg tilbake dit:

Facebook, Instagram og Snapchat fantes ikke.

Vi hadde bare dumme mobiltelefoner.

Skulle vi møtes, måtte vi logge inn på et såkalt forum via laptop eller pc og utveksle meninger der.

Og noen av oss hadde egne blogger, der vi kunne skrive om alt vi ville.

Internettet var ungt. Åpent og fritt.

Da jeg startet min første blogg og etter hvert begynte å lære om søkemotoroptimalisering, var det en smal sak å plassere seg på Googles førsteside. Algoritmene var jo ikke på langt nær like strenge som de er i dag, og alle muligheter lå åpne foran deg. Hvis du hadde noe du ville si, kunne du si det og forvente å bli hørt der ute i den store verden.

I starten var vi ganske få som publiserte tekster. Min blogg var en kombinert dagbok over den tiden da jeg prøvde å bli gravid (en veldig populær genre den gangen) og et sted hvor jeg skrev blant annet om hvordan Nav (den gang Aetat) oppførte seg mot meg. Andre ting jeg skrev om, var økologisk kosmetikk og hvor viktig det var å spise rent og ta vare på naturen.

Og vi som blogget, vi blogget ofte med og mot hverandre. Om noen skrev et innlegg, skrev vi vårt eget som svar og linket opp til den første. Sånn ble debatten nyansert og mangefasettert, og vi hjalp hverandre opp og frem i synligheten. Noen ganger ble det ville krangler av det, men andre ganger fikk vi satt gode søkelys på ting som måtte snakkes om. For eksempel dette med Nav/Aetat.

Etter hvert kom også Blogg.no, og tenåringsjentene kom på banen med sine såkalte rosablogger. Sminke, hår og glitter kom på agendaen og tok mye av oppmerksomheten på internet.

På mange måter ødela det alt. Vi fikk jo en slags inflasjon av meningsløse tekster, og blogging ble etter hvert sett på som noe cringy der det før hadde vært mer intellektuelt.

Men på en annen måte var det en fin tid.

Det var en tid der man kunne ha og utvikle en egen stemme.

For det første var det jo god skrivetrening, selv for en tenåringsjente som bare skrev om den siste mascaraen hun fikk. Men kanskje enda viktigere, så krevde mange av de tekstene at man utviklet en relativt lang tankerekke mens man skrev og konsentrerte seg om det.

Ikke minst fikk man øve på skriftlig debatteknikk, dersom man havnet i en blogg-link-debatt hvor det ene innlegget bygde på det andre, eller man havnet i en forumkrangel. Det skjedde jo relativt ofte.

Nå er de fleste foraene lagt ned, og blogging har nesten dødd ut helt. Algoritmene er ellers fullstendig nådeløse, og nå er det ofte bare eksperter som i det hele tatt vil vises i Googles søkeresultater. Vi andre vanlige dødelige blir sensurert bort, og våre tekster druknes før de når leserne. Dette er et samfunnsproblem i seg selv, fordi det skaper en meningsberettiget elite av høyt utdannede eller rike folk.

Sosiale medier har overtatt livene våre, og der går tempoet bare fortere og fortere. Verken tenåringsjenter eller spesielt mange andre skriver lange og gjennomtenkte tekster lenger. De danser på Reels og prøver å fange oppmerksomheten din på tre sekunder før du scroller videre.

Stemmene har stilnet.

Vi har fått en bloggageddon, og stemmene har stilnet.

Var det så viktig? kan man spørre, og tenke på en oversminket tenåring som smiler stivt til mobilkameraet.

Ja.

Ja, det var så viktig. Tenker jeg.

Fordi de har mistet muligheten til å utvikle sine egne tanker, ideer og meninger ved å produsere egne tekster i fred og ro på bloggen sin. Det spiller ingen rolle, egentlig, om du ville sett på innholdet som umodent eller dumt, fordi det er prosessen som er viktig. Det å formulere noe meningsfullt, det å utvikle sitt eget uttrykk, og det å i det hele tatt tørre å ytre seg om noe som helst.

Man kan mene mye om bloggingen som den til slutt utviklet seg, men jeg tror vi tapte mye på å redusere oss til dansende reelsapekatter isteden.

Jeg lærte i alle fall uendelig mye mer i min tid som aktiv blogger og forumdebattant enn jeg gjør som apekattkonsument på Instagram.

For å si det mildt.

Jeg merker selv hvor mye tregere ordene flyter ut gjennom fingrene på tastaturet her jeg sitter. Noe har skjedd også med meg. Egentlig vil jeg helst plukke opp mobilen og se noen morsomme hunder gjøre noe rart, bare for en liten latter. Men jeg har en sterk tro på at det å samle tankene til å skrive tekster som ikke får plass i et lite kommentarfelt er en bra og viktig ting, så jeg fortsetter.

Og jeg savner andre som tenker det samme.

I min drømmeverden begynner folk å skrive igjen. Korte tekster, lange tekster, dype tekster og morsomme tekster.

Bare vi kommer oss av SoMe-karusellen og begynner å tenke igjen.

Bare vi kan skape rom for at nye stemmer utvikler seg og ytrer seg om det de synes er viktig, på et sted som ikke bare flimrer forbi.


Oppdag mer fra Skogfrue.no

Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.