Tør du vite hva du har i kroppen?
Jeg er født og oppvokst i en industriby. Når jeg var lita, lå fabrikkrøyken tung over dalen, og jeg husker jeg lekte med avfall fra jernverket i sandkassa. De grønne, skarpe «steinene» har jeg ikke sett noe annet sted enn her. For et par år siden dukket det en ny en opp på skogstien jeg ofte går, og jeg spurte på Facebook om hva dette egentlig var. Og joda. Det var slagg fra jernverket.
I voksen alder har jeg googlet meg frem til at vannet her var en av Norges mest forurensede innsjøer på den tida.
Og vi har ikke god helse her. Vi har ikke det.
Faktisk er vi på trygdetoppen. Vi har en notorisk dårlig folkehelseprofil, spesielt når det gjelder psykisk helse.
Men de forestiller seg at det er mer sosial arv enn faktisk sykdom. At det var industriens fall og påfølgende mangel på arbeidsplasser som gjorde folk syke her.
I generasjoner.
Ordføreren tror det har utviklet seg en slags «trygdekultur» i Notodden, som sier det er «greit» å gå på trygd i stedet for å jobbe.
— Da de to store bedriftene på Notodden ble lagt ned midt på 80-tallet fikk vi mange hundre arbeidsledige. Mange av dem endte på trygd, og det ble så vanlig at den gamle skammen ved å gå på trygd forsvant, sier Bjarne Bakken.
Kilde
Jepp. Skam, faktisk. Plutselig var det aldeles skamløst å bare gå hen og trygde seg.
Men kunne det hende at vi faktisk bare vasset i miljøgifter?
Jeg aner ikke hva som kan ha påvirket hva. Det bare slår meg som litt sløvt at ingen gidder å undersøke sammenhengen.
Det er slett ikke usannsynlig at det finnes en. Selv ikke om det handler om psykiske lidelser.
Forskerne fant ut at barn som lever i områder med mye luftforurensning har ni prosent høyere risiko for å ha resept på minst én medisin mot en psykiatrisk diagnose som de fikk oppfølging for.
Kilde
Folkehelseinstituttet kom også ut med interessant informasjon i fjor:
Studien viste at nivåer av enkelte tungmetaller og mineraler hang sammen med økt risiko for ADHD, autisme eller begge diagnoser.
Kilde
For ikke å snakke om hvilke fysiske problemer en slik forgiftning vil gi, av alt fra nervesmerter til nyreskade til utmattelse.
En gang spurte jeg fastlegen om jeg kunne få en såkalt toxic burden-test. Altså en test som måler miljøgifter og tungmetaller i kroppen. For å se om dette kunne forklare utmattelse, smerter og de andre mer eller mindre uforklarlige symptomene jeg har hatt en stund, om jeg rett og slett bare var forgifta av noe.
Men sånt står visst ikke engang på blodprøveskjemaet til legene.
Hvilket er veldig rart, for vi vet jo at nordmenn er blant de giftigste i verden. Noen har jo åpenbart målt noe da. De gjør det bare ikke tilgjengelig for folk flest.
Heldigvis finnes det stadig flere private løsninger, og du kan teste mye hjemmefra mens du venter på at fastlegene skal oppdatere seg. En av de testpakkene jeg sterkt vurderer nå, er denne tungmetall-testen. Den lar deg få vite hvordan det ligger an med aluminium, bly, arsenikk, kadmium, krom, kobolt, kobber, nikkel, kvikksølv og sink.
Jeg vet jo at for å komme ned til skogen min når jeg var lita, måtte jeg gå over det som viste seg å være et gammelt giftdeponi. De fant mange av nettopp disse tungmetallene der.
Dette er nå, og var da, dyrka mark. Forstå det den som kan.
Enn så lenge har jeg ikke råd. Og jeg vet egentlig ikke om jeg tør å få fasiten på dette heller.
Men burde jeg ikke egentlig vite det?
Ville du visst?
Oppdag mer fra Skogfrue.no
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
